Bomber, tilbakeslag og framtida

Tariq Ali

Dersom USA faktisk klarer å fange Osama bin Laden kan resultatet bli at Washington presses til å opprette en uavhengig palestinsk stat.

De tre siste ukene har Pakistans militære lederskap forsøkt å overtale Taliban om å utlevere Osama bin Laden og unngå katastrofen som har vært under forberedelse. De mislyktes. Siden Osama er svigersønnen til mullah Omar, Talibans leder, var dette knappest overraskende. Et mer interessant spørsmål er om Pakistan, etter å ha trukket sine egne soldater, offiserer og piloter ut fra Afghanistan, har greidd å splitte Taliban og trekke tilbake de Taliban-fraksjonene som er totalt avhengige av deres støtte. Dette bør ha vært et hovedmål for militærregimet, for å bevare sin innflytelse i en framtidig koalisjonsregjering i Kabul. Forholdet mellom Pakistan og Taliban har vært anstrengt i de siste åra. I et forsøk på å sementere vennskapet, sendte Pakistan for seks måneder siden et fotballag for å spille en vennskapskamp mot Afghanistan. Idet lagene møtte hverandre på banen i Kabul, trådde sikkerhetsstyrker inn på stadion og annonserte at pakistanerne var "uanstendig" påkledd. De var iført fotballshorts, mens afghanerne var kledde i shorts som rakk godt nedenfor kneet. Kanskje var de redd for at de oppheiste tightsene til pakistanerne ville fører til opptøyer blant det utelukkende mannlige publikummet. Hvem vet? Det pakistanske laget ble arrestert, de fikk hodene barbert og ble alle pisket i offentlighet, mens stadionpublikummet ble tvunget til å resitere vers fra Koranen. Dette var mullah Omars måte å avfyre et skudd for baugen på den pakistanske hæren.

Uunngåelig nederlag

Bombinga av Kabul og Kandahar, utført av USA og deres lojale britiske allierte, vil ikke ha rammet stridskapasiteten til Taliban minus den pakistanske fraksjonen pluss bin Ladens spesialbrigade, bestående av kun arabere fra hans Jihad-internasjonale, hva mannskap angår. De samla styrkene er nå anslått til å være på 2025.000 hardbarka veteraner. Ikke desto mindre blir Taliban effektivt omringet og isolert. Deres nederlag er uunngåelig. Både Pakistan og Iran er stilt opp mot dem på to viktige grenser. Det er lite tenkelig at de vil holde ut lenger enn noen få uker. Deler av styrkene vil opplagt dra opp i fjellene og vente på at Vesten trekker seg ut, for så å angripe det nye regimet som blir satt inn i Kabul, sannsynligvis frontet av den noen og åttiårige kongen Zahir Shah dratt ut fra sin komfortable villa i Roma til mindre helsebringende omgivelser i ruinene i Kabul, hvor Hotel Intercontinental er den eneste uskadde bygningen.

Nordalliansen, som blir støttet av Vesten, er marginalt mindre religiøs enn Taliban, men deres merittliste er like avgrunnsdyp. I løpet av det siste året har de tatt over salget av heroin i stor skala, og latterliggjort Blairs påstand om at denne krigen også er en krig mot narkotika. Forestillingen om at de vil representere et framsteg fra Taliban, er latterlig. Deres første instinkt vil være hevn over sine motstandere. Men alliansen har blitt svekket de siste dagene, som følge av Gulbudin Hekmatyars desertering. Hekmatyar var en gang Vestens yndlings-"frihetskjemper", og ble tatt i mot både i Det hvite hus og i Downing Street av Reagan og Thatcher. Denne mannen har nå bestemt seg for å støtte Taliban mot de vantro. Å opprettholde en ny klientstat i Afghanistan vil ikke bli noen enkel oppgave, gitt den lokale og regionale rivaliseringen.

Korttidsminnet

En alvorlig bekymring er at Taliban, innestengt og beseiret i sitt eget land, vil vende seg mot Pakistan og skape vold og opprør i landets byer og dets sosiale konstruksjon. Peshawar, Quetta og Karachi er særlig sårbare. Innen det, vil Vesten som alt har vunnet en "seier", ha vendt det blinde øyet til, som vanlig. Når det gjelder det antatte målet for denne operasjonen å fange Osama bin Laden kan dette bli vanskeligere enn det framstår som. Han er godt beskyttet høgt oppe i de fjerntliggende Pamirfjellene og siden han har hatt tre uker på seg til å legge kursen, kan han godt forsvinne. Men seieren vil likevel bli annonsert. Vesten vil satse på korttidsminnet til sine innbyggere. Men la oss tenke oss at bin Laden likevel blir fanget og drept. Hvordan vil dette hjelpe "krigen mot terrorismen"? Andre vil forsøke å kopiere hendelsene fra 11. september på ulike måter, og viktigere: fokuset vil skifte til Midtøsten.

Palestinsk stat

I Saudi-Arabia er en voldsom fraksjonskamp innad i kongefamilien under oppseiling.Den døende kong Fahd og hans følge forlot landet i tre store fly med kurs for Sveits, åpenbart for å hindre et palass-kupp. Dette overlater makten i hendene på kronprins Abdullah og svekker hans rival prins Sultan. Saudiologer insisterer på at kronprinsen står nært de Wahhabi-skriftlærde. Selv om det er tilfelle vil han bli konfrontert med et enormt sinne fra gata. Det samme gjelder Hosni Mubarak i Egypt. Han er også bekymret og har holdt avstand til Nato-alliansen, og insistert på at hans tropper ikke vil bli brukt. Reaksjonene fra gata i Kairo er svært sinte. Om det kommer til utbrudd i disse to landene, kan Washington ikke ha noe annet valg enn å presse gjennom opprettelsen av en uavhengig palestinsk stat. Men foreløpig er det imidlertid for tidlig å kartlegge konsekvensene av 11. september.

[Kommentaren er hentet fra http://www.zmag.org, KOMMENTAR: KRIG MOT AFGHANISTAN

av Tariq Ali som er forfatter og skribent for blant annet Znet. Trykket i KLASSEKAMPEN 14 Onsdag 10.oktober 2001]