Produksjon av antisemitter

Av

Uri Avnery 28.09.02 

 

Saddam Husseins første israelske offer er en sionistisk myte som vi ble oppfostret med.

Den sa at Israel er en trygg havn for alle jødene i verden. I alle andre land lever jøder i en evig frykt for at en grusom forfølger vil komme, slik det skjedde i Tyskland. Israel er den trygge havnen, der jøder kan søke tilflukt i farens stund. Dette var faktisk hensikten for landets fedre da de grunnla staten.

Nå kommer altså Saddam og beviser det motsatte. Over hele verden lever jøder i trygghet, og bare ett sted på planeten trues de med tilintetgjørelse: Israel. Her forberedes nasjonens parker på massegraver, her planlegges det (patetiske) tiltak mot biologiske og kjemiske våpen. Mange mennesker planlegger allerede å flykte til samfunn i Diasporaen. En mytes død.

En annen sionistmyte døde til og med før dette. Diasporaen, jøder utenfor Israel, skaper antisemittisme. Overalt er jødene en minoritet, og en minoritet tiltrekker seg uunngåelig flertallets hat. Bare når jødene blir samlet i sine forfedres land, og utgjør flertallet der, vil antisemittismen dø ut i hele verden. Dette var ordene til Herzl, grunnleggeren av den moderne sionismen.

I våre dager oppgir også denne myten sin velsignede ånd. Det som skjer er det stikk motsatte: staten Israel er årsak til at antisemittismen gjenoppstår over hele verden, og er en trussel mot jøder overalt.

Sharon-regjeringen er et kjempestort laboratorium for veksten av det antisemittiske viruset. Den eksporterer det til hele verden. Antisemittiske organisasjoner, som i mange år vegeterte i utkanten av samfunnet, forkastet og foraktet, får plutselig ny vekst og blomstring. Antisemittisme, som har gjemt seg bort i skam siden andre verdenskrig, rir nå på en svær bølge av opposisjon mot Saharons undertrykkingspolitikk.

Sharons propagandaagenter heller olje på bålet. Når de anklager alle som kritiserer hans politikk for å være antisemitter, stempler de store samfunn. Mange gode mennesker, som overhodet ikke føler noe hat mot jøder, men som avskyr forfølgelsen av palestinere, kalles nå antisemitter. På den måten fjernes brodden i dette uttrykket, og gir det noe som nærmer seg respektabilitet.

I praksis er utfallet dette: Israel beskytter slett ikke jødene fra antisemittismen; tvert i mot Israel produserer og eksporterer antisemittismen som truer jødene rundt omkring i verden.

I mange år kunne Israel motta sympati fra folk flest. Den ble vurdert som staten til de overlevende etter Holocaust, et lite og modig land som forsvarte seg mot gjentatte angrep fra morderiske arabere. Langsomt er dette bildet blitt erstattet av et annet: en brutal og koloniserende stat som undertrykker et lite og hjelpeløst folk. De forfulgte har blitt til forfølgeren, David har blitt til Goliat.

Vi israelere, som lever i en boble av selv-hjernevasking, finner det vanskelig å forestille oss hvordan verden ser på oss. I mange land slår fjernsyn og aviser daglig opp bilder av palestinske barn som kaster stein mot monstrøse stridsvogner, soldater som hundser kvinner på kontrollpostene, fortvilte gamle menn som sitter på ruinene av de ødelagte husene sine, soldater som sikter på og skyter barn. Disse soldatene ser ikke menneskelige ut i uniformen "naboens sønn" som israelerne ser dem men som roboter uten ansikt, væpnet til tennene, hoder skjult i en hjelm; skuddsikre vester forandrer proporsjonene. Folk som har sett disse bildene titalls og hundretalls ganger begynner å se Israel i dette bildet.

For jødene skaper dette en farlig ond sirkel. Sharons handlinger fører til avsky og motstand over hele verden. Dette forsterker antisemittismen. Stilt overfor denne faren blir jødiske organisasjoner presset til å forsvare Israel og gi landet uforbeholden støtte. Denne støtten gir antisemittene mulighet til å angripe, ikke bare regjeringen i Israel, men også de lokale jødene. Og slik fortsetter det.

I Europa føler jødene allerede presset. Men i De forente stater har de fortsatt en høy grad av selvtillit. I Europa har jødene lært gjennom århundrene at det ikke er klokt å stille sin rikdom og innflytelse til skue. Men I USA skjer det stikk motsatte: den jødiske eliten legger seg riktig i selen for å bevise at den kontrollerer landet.

Med jevne mellomrom "eliminerer" den jødiske lobbyen en amerikansk politiker som ikke betingelsesløst støtter den israelske lobbyen. Dette gjøres ikke i dølgsmål, i bakrommene, men som en offentlig "henrettelse". Nå nylig ble det gjort mot den svarte kongressrepresentanten Cynthia McKinney, en ung, aktiv, intelligent og svært sympatisk kvinne. Hun hadde våget å kritisere Sharon-regjeringen, støtte palestinere og (og det var det verste) israelske og jødiske fredsgrupper. Den jødiske eliten fant en motkandidat, en praktisk talt ukjent svart kvinne, sprøytet enorme summer inn i valgkampen, og påførte Cynthia et nederlag.

Alt dette skjedde åpent, med fanfarer, for å statuere et offentlig eksempel slik at alle senatorer og medlemmer av representanthuset skal vite at det å kritisere Sharon er jevngodt med politisk selvmord.

Nå blir dette gjentatt i stor skala. Den proisraelske lobbyen som består av jøder og ekstremt høyreorienterte kristne fundamentalister oppildner den usamerikanske regjeringen til å starte en krig. Også dette gjøres åpent, i påsyn av den usamerikanske offentlighet. Tallrike artikler i de viktige avisene påpeker dette som en åpenbar politisk realitet.

Hva skjer om krigen blir mislykket? Om den får uventet negative resultater og mange unge usamerikanere dør? Om det amerikanske folket reiser seg mot krigen, slik det skjedde under Vietnamkrigen? Man kan lett forestille seg at en hviskekampanje begynner: "Jødene fikk oss opp i dette", "Jødene støtter Israel mer enn de støtter USA", og endelig, "Jødene har kontroll over landet vårt".

I tillegg kan Sharon før eller seinere forårsake en revolusjon i araberverdenen. Det vil være en katastrofe for usamerikanske interesser. Jødene i USA, som nå identifiseres fullstendig med Israel, vil få skylden.

Uansett, det at jødene er så iøynefallende i USA, spesielt i mediene, og deres uforholdsmessige innflytelse over kongressen og Det hvite hus, kan slå tilbake når som helst.

Den spesielle politiske kulturen i USA oppmuntrer selvsagt til slike fenomener men slik var det også i Spania i "gullalderen" og i Weimar-republikken i Tyskland. Historien må ikke nødvendigvis gjenta seg, men man bør ikke overse dens lærdommer.

Det finnes folk i Israel som i hemmelighet ønsker at anitisemittismen skal seire overalt. Det ville bekrefte en annen sionistmyte som vi er oppflasket med: at jøder ikke kan bo andre steder enn i Israel, fordi antisemittismen med nødvendighet må triumfere overalt. Men USA er ikke Frankrike eller Argentina, USA spiller en avgjørende rolle i Midtøsten. Israels nasjonale sikkerhet, slik det er fastslått av alle israelske regjeringer siden Ben-Gurion, er basert på den totale støtten fra USA, militært, politisk og økonomisk.

Om jeg skulle bli bedt om råd, ville jeg anbefale de jødiske samfunnene overalt i verden følgende: bryt ut av den onde sirkelen. Avvæpne antisemittene. Bryt med den vante automatiske identifikasjonen med alt regjeringen vår gjør. La samvittigheten få komme til uttrykk. Vend tilbake til de tradisjonelle jødiske verdiene: "Rettferdighet, rettferdighet skal du strebe efter!" (5. Mosebok 16.20) og "Søk fred og jag efter den!" (Salmenes bok 34.15). Identifiser dere med det Andre Israel, som kjemper for å fremme disse verdiene hjemme.

Over hele verden vokser antallet nye jødiske grupper som følger denne kursen. De bryter med en annen myte: jøders plikt til overalt å underkaste seg befalingene fra regjeringen vår.

(Oversatt av Helge Hasselgreen)