Arafats død og omforming av historien

Av Noam Chomsky

Arafats død gir oss anledning til å forstå betydningen av å eie historien, og prinsippene som ligger til grunn for den korrekte omskrivingen av historien.


Det grunnleggende prinsippet er at ”vi er gode” – der ’vi’ er den staten vi tjener – og det ’vi’ gjør, er i samsvar med de høyeste prinsipper, selv om det kan være feil i vår praksis. I et typisk eksempel, i følge den retrospektive versjonen fra det venstreliberale ytterpunkt, begynte den korrekt omskrevne Vietnamkrigen med ”klossete anstrengelser for å gjøre det gode” men i 1969 var den blitt en ’katastrofe’ (Anthony Lewis) – i 1969, etter at næringslivet gikk mot krigen fordi den var for dyr, og 70 % av befolkningen anså den som ”fundamentalt gal og umoralsk”, ikke ”et feilgrep”, og sju år etter at Kennedys angrep på Sør-Vietnam begynte, to år etter at den mest respekterte Vietnamspesialisten og militærhistorikeren Bernhard Fall advarte om at ”Vietnam som en kulturell og historisk enhet … er truet med utslettelse …[når] … landskapet bokstavelig talt dør under slagene fra den største militærmaskinen som noen gang er sluppet løs mot et område av denne størrelsen”; i 1969, tidspunktet for noen av de mest grusomme statsterroristiske operasjonene; noen av de største forbrytelsene på nittenhundretallet, der Swift Boats-operasjoner i sør, som allerede var i ruiner etter teppebombing, kjemisk krigføring og massemyrderier, var en av de mindre grusomhetene. Men den omskrevne historien vinner fram. Seriøse ekspertpanel grubler over grunnene til ”USAs besettelse med Vietnam” under valgene i 2004, da Vietnamkrigen ikke en gang ble nevnt – den virkelige krigen, mener jeg, ikke det bildet som er rekonstruert for historien.


Det grunnleggende prinsippet har underprinsipper. Det første er at klientstater er grunnleggende gode, men ikke så gode som ’vi’. Så lenge de retter seg etter USAs krav er de ’sunne pragmatikere’. Et annet er at fiender er svært onde, hvor onde de er kommer an på hvor intenst ’vi’ angriper dem eller planlegger å angripe dem. Statusen deres kan skifte svært raskt, i samsvar med disse retningslinjene. Således hadde den nåværende administrasjonen og nærmeste rådgivere et godt øye til Saddam Hussein, og hjalp ham da han bare gasset kurdere, torturerte dissidenter, og knuste et sjiamuslimsk opprør som kunne ha styrtet ham i 1991, på grunn av hans bidrag til ’stabilitet’ – et kodeord for ’vår’ dominans – og hans nytte for amerikanske eksportører, noe de ikke la skjul på. Men de samme forbrytelsene ble bevis for hans ekstreme ondskap da tiden endelig var inne for ’oss’, med fanen påskrevet God høyt og stolt hevet, til å invadere Irak, og å innsette det som vil bli kalt ’demokrati’ om det adlyder ordrer og bidrar til ’stabilitet’.


Prinsippene er enkle, og lett å huske for dem som søker en karriere i respektable kretser. Den bemerkelsesverdig konsistente anvendelsen av dem er blitt dokumentert i utstrakt grad. Dette er hva man kan vente i totalitære stater og militærdiktaturer, men det er et svært mye mer instruktivt fenomen i frie stater, der man ikke seriøst kan påberope seg frykt som formildende omstendighet.


Arafats død bidrar med enda ett i den enorme listen av eksempler. Jeg skal holde meg til New York Times (NYT), verdens viktigste avis, og Boston Globe, kanskje i større grad enn andre lokalavisen for den liberale utdannede elite.


Kommentarartikkelen på NYTs forside (12.november) begynner med å beskrive Arafat som ”både symbolet på palestinernes håp om en levedyktig, uavhengig stat og den fremste hindring for realiseringen av den.” Den fortsetter med å forklare at han aldri var i stand til å nå de samme høydene som president Anwar Sadat i Egypt; Sadat ”[vant] tilbake Sinai gjennom en fredsavtale med Israel” fordi han var i stand til å ”strekke ut en hånd til israelerne og ta hensyn til deres frykt og håp” (sitert fra Shlomo Avineri, israelsk filosof og tidligere regjeringsmedlem, i oppfølgingsartikkelen 13. nov.)


Man kan tenke seg mer alvorlige hindringer for realiseringen av en palestinsk stat, men de ekskluderes av de retningsgivende prinsippene, i likhet med sannheten om Sadat, som i det minste Avineri ganske sikkert kjenner. La oss minne hverandre om noen av dem.


Siden temaet om palestinernes nasjonale retter i en palestinsk stat ble satt på den diplomatiske dagsorden midt på 1970-tallet, har ” den fremste hindring for realiseringen av den” utvetydig vært USAs regjering, men NYT gjør krav på en god andreplass. Det har vært klart helt siden januar 1976, da Syria foreslo for FNs Sikkerhetsråd en resolusjon som oppfordret til en tostatsløsning. Resolusjonen inneholdt den avgjørende ordlyden fra resolusjon 242 – det som alle enes om er grunnlagsdokumentet. Den ga Israel de rettene alle stater har i det internasjonale systemet, ved siden av en palestinsk stat i de områdene Israel hadde erobret i 1967. USA nedla veto mot resolusjonen. Den ble støttet av de ledende arabiske statene. Arafats PLO fordømte ”vetotyranniet. Det var noen avholdne stemmer av formelle grunner.


På det tidspunktet var det bred internasjonal konsensus om en tostatsløsning, men USA blokkerte den (og Israel forkastet den). Slik fortsatte det, ikke bare i Sikkerhetsrådet, men også i Generalforsamlingen, som jevnlig vedtok liknende resolusjoner med stemmetall som 150-2 (men USA kunne enkelte ganger få med seg en klientstat til). USA blokkerte også liknende initiativ fra Europa og araberstatene.


Hele tiden nektet NYT – ordet nekte er presist – å offentliggjøre det faktum at gjennom hele 1980-tallet ba Arafat om forhandlinger og Israel avslo. Den toneangivende israelske pressen hadde flere ganger overskrifter om Arafats oppfordring til direkte forhandlinger med Israel. Det ble avslått av Shimon Peres på grunnlag av hans doktrine om at Arafats PLO ”ikke kan være deltaker i forhandlinger.” Og kort tid senere skrev New York Times’ Jerusalemkorrespondent Thomas Friedman, som helt sikkert kunne lese den hebraiske pressen, artikler der han jamret over fortvilelsen blant israelske fredskrefter på grunn av ”fravær av en forhandlingspartner”, mens Peres beklager mangelen på en ”fredsbevegelse blant arabere [slik] vi har blant jøder”, og forklarer enda en gang at det kan ikke komme på tale med deltakelse fra PLO i forhandlinger ”så lenge den forblir en skytende organisasjon og nekter å forhandle.” Alt dette skrives kort etter enda et forhandlingstilbud fra Arafat som NYT nektet å rapportere, og nesten tre år etter den israelske regjeringens avvisning av Arafats tilbud om forhandlinger om gjensidig anerkjennelse. Samtidig beskrives Peres som en ’sunn pragmatiker’, i samsvar med retningslinjene.


Forholdene endret seg noe på 1990-tallet, da Clinton-administrasjonen erklærte alle FN-resolusjoner for ”foreldete og anakronistiske”, og snekret sin egen form for rejeksjonisme [å nekte palestinerne nasjonale retter O.A.]. USA fortsetter ensidig å blokkere en diplomatisk avtale. Et ferskt og viktig eksempel var presentasjonen av Genève-avtalene i desember 02, som ble støttet av en uvanlig bred internasjonal konsensus, med det vanlige unntaket: ”De Forente Stater var iøynefallende ikke blant de regjeringer som sendte en støtteerklæring”, skrev NYT i en avvisende artikkel (2.des. 2002).


Dette er bare et lite fragment av et diplomatisk rulleblad som er så konsistent, så dramatisk klart, at det er umulig å ikke se det, hvis man da ikke holder seg rigid til historien slik den omskrives av dem som eier den.


La oss så ta for oss det andre eksempelet: Sadats håndsrekning til israelerne slik at han vant tilbake Sinai i 1979, en lærepenge for den slemme Arafat. Ser man på den uakseptable historien tilbød Sadat i februar 1971 Israel en full fredstraktat i samsvar med det som den gang var offisiell amerikansk politikk – spesielt israelsk tilbaketrekning fra Sinai – tilnærmet fri for selv en symbolsk gest overfor palestinske retter. Jordan fulgte etter med liknende tilbud. Israel innså at de kunne ha oppnådd full fred, men Golda Meirs arbeiderpartiregjering valgte å avvise tilbudene til fordel for ekspansjon, den gang til det nordøstlige Sinai, der Israel drev tusenvis av beduiner ut i ørkenen, og ødela deres landsbyer, moskeer, gravplasser, hjem, for å etablere den heljødiske byen Yamit.


Det avgjørende spørsmålet, som alltid, var hvordan USA ville reagere. Kissinger vant fram i den interne debatten, og USA anvendte hans ’dødvanne’-politikk: ingen forhandlinger, bare bruk av makt. USA fortsatte å forkaste, eller mer presist å ignorere Sadats anstrengelser for å følge en diplomatisk kurs, og støttet Israels rejeksjonisme og ekspansjon. Denne holdningen førte til krigen i 1973, og da var Israel i stor fare, og kanskje også hele verden, USA raslet med atomvåpen. Da først skjønte selv Kissinger at Egypt ikke kunne avfeies som uvesentlig, og han begynte sitt ’skytteldiplomati’, som førte til møtene på Camp David der USA og Israel godtok Sadats gamle tilbud fra 1971 – men nå med tøffere betingelser fra et amerikansk-israelsk synspunkt. På det tidspunktet var det internasjonal konsensus for å anerkjenne palestinernes nasjonale retter, og følgelig krevde Sadat en palestinsk stat, et bannord i amerikansk-israelske ører.


I den offisielle historien som er omformet av dens eiere, og gjentatt i medienes kronikker, er disse begivenhetene en ’diplomatisk triumf’ for USA, og et bevis på at om araberne bare er i stand til å slutte seg til oss ved å foretrekke fred og diplomati, kan det føre dem fram til målene. I den faktiske historien var triumfen en katastrofe, og begivenhetene viste at USA bare var villig til å bøye seg for vold. USAs avvisning av diplomati førte til en forferdelig og svært kostbar krig, og mange års lidelse, med bitre ettervirkninger til denne dag.


I sine memoarer bemerket general Shlomo Gazit, militærkommandant i de okkuperte områdene fra 1967 til 74, at ved å nekte å vurdere forslag som ble fremmet av militære og etterretning, om en form for selvstyre i områdene, eller endog begrenset politisk aktivitet, og ved å insistere på ’betydelige grenseflytninger’, bærer arbeiderpartiregjeringen, støttet av Washington, et betydelig ansvar for den senere veksten i den fanatiske nybyggerbevegelsen Gush Emunim, og den palestinske motstanden som utviklet seg mange år seinere i den første intifadaen, etter år med brutalitet og statsterror, og jevnlig overtakelse av verdifullt palestinske land og ressurser.


Den omfattende nekrologen over Arafat, av NYTs Midtøsten-ekspert Judith Miller (11.nov) fortsetter i samme sporet som forsideartikkelen. I følge hennes versjon ”avviste [Arafat] inntil 1988 gjentatte ganger å anerkjenne Israel, ved å insistere på væpnet kamp og terrorkampanjer. Han valgte diplomatiets vei først etter sin omfavnelse av president Saddam Hussein av Irak under krigen i den persiske golfen i 1991.”


Miller bringer en nøyaktig versjon av offisiell historie. I den faktiske historien tilbød Arafat gang på gang forhandlinger med sikte på gjensidig anerkjennelse, mens Israel – spesielt duene blant ’pragmatikerne’ – nektet plent, med støtte fra Washington. I 1989 bekreftet den israelske koalisjonsregjeringen (Shamir-Peres) den politiske konsensus i sin fredsplan. Det første prinsippet var at det ikke kan eksistere noen ”ytterligere palestinsk stat” mellom Jordan og Israel – Jordan var alt en ”palestinsk stat”. Det andre prinsippet var at skjebnen til områdene vil bli avgjort ”i samsvar med den israelske regjeringens grunnleggende retningslinjer.” Den israelske planen ble godtatt uten forbehold av USA, og ble til ’Bakerplanen’ (des. 1989). Nøyaktig motsatt av Millers beretning og den offisielle historien, var det først etter Golfkrigen at Washington var villig til å vurdere forhandlinger, da de innså at de da hadde mulighet til ensidig å påtvinge sin egen løsning.


USA kalte sammen til Madridkonferansen (med russisk deltakelse som fikenblad). Det førte faktisk til forhandlinger, med en autentisk palestinsk delegasjon, ledet av Haidar Abdul Shafi, en ærlig nasjonalist som trolig er den mest respekterte lederen i de okkuperte områdene. Men forhandlingene havnet i dødvanne fordi Abdul Shafi avviste Israels ubetingede krav, støttet av Washington, om fortsatt å ta over verdifulle deler av de okkuperte områdene gjennom nybygging og infrastrukturprogrammer – alt ulovlig, slik det også ble erkjent av den amerikanske dommeren, den eneste som dissenterte, i den ferske dommen fra den internasjonale domstolen som fordømmer den israelske muren som deler Vestbredden. ’Tunispalestinerne’ som var ledet av Arafat, gikk bak ryggen på de palestinske forhandlerne og inngikk en separat avtale, ’Osloavtalen’, som ble feiret med stor begeistring på plenen utenfor det Hvite hus i september 1993.


Det var straks klart at det var et forræderi. Det eneste dokumentet – Prinsipperklæringen – erklærte at det endelige utfallet skulle baseres utelukkende på FN-resolusjon 242 fra 1967, uten hensyn til diplomatiske kjernespørsmål siden midten av 1970-tallet: palestinernes nasjonale retter og tostatsløsningen. Resolusjon 242 definerer det endelige utfallet fordi den ikke sier noe om palestinske retter, det tas ikke hensyn til de FN-resolusjonene som anerkjenner palestinernes rettigheter parallelt med Israels rettigheter, i samsvar med den internasjonale konsensus som har vært blokkert av USA siden de ble utformet midt på 70-tallet. Ordlyden i avtalene gjorde det klart at de var et mandat for fortsatte israelske nybyggerprogrammer, noe de israelske lederne (Yitzhak Rabin og Shimon Peres) ikke en gang prøvde å skjule. Av den grunn nektet Abdul Shafi endog å delta ved seremoniene. Arafats rolle var å bli Israels politimann i områdene, noe Rabin gjorde helt klart. Så lenge han utførte sin oppgave var han ’pragmatiker’, godkjent av USA og Israel, uten bekymring for korrupsjon, vold og undertrykking. Det var først etter at han ikke lenger kunne holde befolkningen under kontroll mens Israel tok over stadig mer av landområdene og ressursene at han ble erkeskurken som blokkerte veien mot fred, den vanlige forvandlingen.


I dette sporet fortsatte det på 1990-tallet. De israelske duenes mål ble forklart i 1998 i en akademisk avhandling av Shlomo ben-Ami, som kort tid seinere ble Baraks sjefsforhandler i Camp David: Osloprosessen skulle lede til en “permanent neokolonial avhengighet” i de okkuperte områdene, med en viss grad av lokalt selvstyre. Hele tiden fortsatte israelsk nybygging og integrering av områdene jevnlig med full støtte fra USA. Toppen ble nådd i Clintons (og Baraks) siste regjeringsår og underminerte dermed håpene om en diplomatisk løsning.


Vender vi tilbake til Miller, så holder hun seg til den offisielle versjonen, at i ”november 1988 godtok PLO, etter betydelig amerikansk press, den FN-resolusjonen som krevde anerkjennelse av Israel og avstandtaken fra terrorisme.” Den faktiske historien er at i november 1988 var Washington blitt gjenstand for offentlig latterliggjøring fordi de nektet å ’se’ at Arafat oppfordret til en diplomatisk løsning. I denne konteksten måtte Reagan-administrasjonen motvillig innrømme den opplagte sannheten som lyste mot dem, og måtte ty til andre midler for å undergrave diplomatiet. USA startet forhandlinger med PLO på lavt nivå, men som statsminister Rabin forsikret overfor lederne av Peace Now i 1989, var samtalene uten betydning idet hensikten utelukkende var å gi Israel mer tid til ”hardt militært og økonomisk påtrykk” slik at ”de til slutt blir knekket”, og aksepterer Israels betingelser.


Miller fortsetter historien etter samme lest, fram til standardhøydepunktet: På Camp David sa Arafat nei takk til det storsinnede Clinton-Barak-tilbudet om fred, og selv i ettertid nektet han å slutte seg til Barak i å godkjenne Clintons ’parametre’ i desember 2000. På det viset viste han definitivt at han insisterer på vold, en deprimerende sannhet som de fredselskende statene USA og Israel på en eller annen måte må forsone seg med.


Går vi tilbake til den faktiske historien, så delte Camp David-forslagene Vestbredden i praktisk talt atskilte kantoner, og kunne ikke på noen måte godtas av noen palestinsk leder. Det er åpenbart etter et blikk på kartene som var lett tilgjengelig, men ikke i NYT, tilsynelatende heller ikke andre steder i USAs toneangivende presse, kanskje av den grunn. Etter forhandlingssammenbruddet erkjente Clinton at Arafats reservasjoner var meningsfulle; det viste de berømte ’parametrene’, som, selv om de var vage, gikk mye lenger i retning av en mulig løsning – og derfor underminerte den offisielle historien. Men det er bare logikk, og derfor uakseptabel som historie. Clinton ga sin egen versjon av reaksjonene på ’parametrene’ i en tale til Israeli Policy Forum 7. januar 2001: ”Både statsminister Barak og formann Arafat har nå godtatt disse parametrene som grunnlag for videre anstrengelser. Begge har uttrykt visse forbehold.”


Dette kan man får vite i slike obskure kilder som det prestisjefylte Harvard-MIT-magasinet International Security (høsten 2003), sammen med konklusjonen at ”den palestinske beretningen om fredssamtalene i 2000-01 er betydelig mer presise enn den israelske beretningen” – USAs og NYTs ”beretning”.


Deretter fortsatte høytstående israelske og palestinske forhandlere å bruke Clinton-parametrene som ”grunnlaget for fortsatte anstrengelser”, og tok opp sine ’reservasjoner’ på møter i Taba utover januar. Dette førte til en mulig avtale ved å imøtekomme noen av de palestinske bekymringene – og dermed igjen underminerte den offisielle historien. Det gjensto problemer, men Taba-forhandlingene gikk mye lenger i retning av en mulig avtale enn noe annet tidligere. Forhandlingene ble avlyst av Barak, så hva som kunne ha kommet ut av dem er ukjent. En detaljert rapport fra EUs utsending Miguel Moratinos ble godtatt som korrekt av begge parter, og gitt bred omtale i Israel. Men jeg tviler på at den noensinne har vært nevnt her i toneangivende medier.


Millers versjon i NYT av disse hendelsene er basert på en oppskrytt bok av Clintons utsending til og forhandler for Midtøsten, Dennis Ross. Enhver journalist må være klar over at en slik kilde er høyst suspekt, om ikke annet så på grunn av opphavet. Og selv en overfladisk lesning vil være tilstrekkelig til å vise at Ross’ versjon er totalt upålitelig. De 800 sidene består for det meste av en hyllest til Clinton (og hans egen innsats), basert på nesten ingenting som kan verifiseres; i stedet er det basert på ”sitater” fra det han hevder å ha sagt og hørt fra deltakerne, identifisert ved fornavn om de er ’kjekke gutter’. Det fins knapt et ord om det som alle andre vet har vært kjernespørsmålet hele tiden, og faktisk tilbake til 1971: bosettingsprogrammene og utvikling av infrastruktur i områdene, som hviler på USAs økonomiske, militære og diplomatiske støtte, og det gjelder også Clinton. Ross behandler Taba-problemet enkelt: han avslutter boka umiddelbart før de begynte (og det gir ham også mulighet til å utelate Clintons evaluering, som jeg nettopp siterte, få dager senere). På den måter klarer han å unngå det faktum at hans primære konklusjoner straks ble tilbakevist.


Abdul Shafi nevnes en gang i boka til Ross, i forbifarten. Naturligvis blir hans venn Shlomo ben-Amis oppfatning av Osloprosessen ignorert; det samme gjelder alle betydelige elementer fra interimavtalene og Camp David. Det nevnes ikke at hans helter, Rabin og Peres – eller “Yitzhak” og “Shimon” – avviste blankt til og med å vurdere en palestinsk stat. Faktisk ser det ut til at den muligheten nevnes for første gang i Israel under regjeringen til ‘den slemme’, Binyamin Netanyahu på ytterste høyre fløy. På spørsmål om en palestinsk stat svarte hans informasjonsminister at palestinerne kunne kalle de kantonene de fikk overlatt for “en stat”, om de ville; eller “stekt kylling”.


Dette er bare begynnelsen. Ross’ synspunkt mangler i så stor grad uavhengig støtte, og er så radikalt selektiv at man må ta alle hans påstander med en stor klype salt, fra spesifikke detaljer som han omhyggelig nedtegner ordrett (kanskje med skjult opptaker) til de svært generelle konklusjonene han presenterer som autoritative men uten troverdig faktastøtte. Det har en viss interesse at boka omtales som om den kunne anses som en autoritativ beretning. Allment er boka tilnærmet verdiløs, bortsett fra at den gir oppfatningene til en av aktørene. Det er vanskelig å fatte at en journalist ikke er klar over det.


Det som ikke er verdiløst er de sentrale opplysningene som ikke blir lagt merke til. For eksempel den israelske etterretningens vurderinger i løpet av disse årene: blant dem Amos Malka, sjef for den israelske militære etterretningen; general Ami Ayalon, som ledet den generelle sikkerhetstjeneste (Shin Bet); Matti Steinberg, spesialrådgiver om palestinske saker for sjefen for Shin Bet; og oberst Ephraim Lavie, ansvarlig innen forskningsavdelingen for den palestinske arena. Slik presenterer Malka konsensus: “Antagelsen var at Arafat foretrekker en diplomatisk prosess, at han vil gjøre alt han kan for å gjennomføre den, og at bare når han kommer i en blindgate vil han følge voldens vei. Men denne volden har som mål å få ham ut av blindgaten, å få i gang internasjonalt press og komme de nødvendige skritt videre.” Malka påstår også at disse vurderingene på høyt nivå ble forfalsket på veien til den politiske ledelsen og videre ut. Amerikanske journalister kunne lett få tak i dem fra lett tilgjengelige kilder, på engelsk.


Det har lite for seg å fortsette med Millers versjon, eller med Ross. La oss gå over til Boston Globe, på den ekstremt liberale fløyen. Avisens redaktører (12.nov) holder seg til det samme fundamentale prinsippet som NYT (et tilnærmet universelt prinsipp; det kunne vært interessant å søke etter unntak). Redaktørene erkjenner at når det har mislykkes å oppnå en palestinsk stat “kan ikke Arafat alene lastes. Israels ledere … spilte også en rolle…” USAs avgjørende rolle er unevnelig, utenkelig.


Boston Globe hadde også en førstesideartikkel 11. november. I første avsnitt får vi vite at Arafat var ”en av den ikoniske gruppen av karismatiske, autoritære ledere – fra Mao Zedong i Kina til Fidel Castro i Cuba til Saddam Hussein i Irak – som steg opp fra antikolonialistiske bevegelser som feide over kloden etter andre verdenskrig.”


Utsagnet er interessant ut fra mange synsvinkler. Sammensetningen avslører ennå en gang det obligatoriske hjertelige hatet mot Castro. Man har hatt vekslende påskudd etter som omstendighetene endrer seg, men ingen informasjon som trekker i tvil konklusjonene til USAs etterretning i den tidlige perioden med Washingtons terroristangrep mot Cuba: det grunnleggende problemet er hans ”vellykte tross” mot USAs politikk slik den har vært siden Monroedoktrinen. Men det er et element av sannhet i beskrivelsen av Arafat i Globe-artikkelen, som det ville ha vært i et forsideoppslag under de keiserlige seremoniene for den halvt guddommelige Reagan, om han ble beskrevet som en av den ikoniske gruppen av massemordere – fra Hitler til Idi Amin til Peres – som slaktet uten smålige hensyn og med sterk støtte fra media og intellektuelle. De som ikke forstår analogien har en del historie å lære.


Videre i Globe-rapportens opplisting av Arafats forbrytelser får vi vite at han vant kontroll over Sør-Libanon og ”brukte det til å iverksette en rekke angrep på Israel, som svarte med å invadere Libanon [i juni 1982]. Målet Israel oppga var å fordrive palestinerne fra grenseområdet, men under kommando av daværende general og forsvarsminister Sharon kjørte styrkene hele veien til Beirut, der Sharon tillot sine allierte i den kristne militsen å begå en beryktet massakre på palestinere i flyktningleirene i Sabra og Chatilla, og fordrev Arafat og den palestinske ledelsen til eksil i Tunis.”


Går vi over til den uakseptable historien, så overholdt PLO i et helt år før den israelske invasjonen et USA-meglet fredsarrangement, mens Israel utførte mange morderiske angrep i Sør-Libanon for å framprovosere en palestinsk reaksjon som kunne brukes som påskudd for den planlagte invasjonen. Da ingen reaksjon kom, fant de opp et påskudd og invaderte, og drepte kanskje 20 000 palestinere og libanesere, takket være USAs veto mot Sikkerhetsrådsresolusjoner som krevde våpenhvile og tilbaketrekning. Massakren i Sabra og Chatilla ble til slutt bare en fotnote. Målet, som ble tydelig erklært av folk i de øverste politiske og militære sirkler, og i israelske kommentarer og analyser, var å få en slutt på de stadig mer irriterende initiativene fra Arafat i retning av en diplomatisk løsning, og å sikre Israels kontroll over de okkuperte områdene.


Tilsvarende reversering av vel dokumenterte fakta dukker opp i alle kommentarene til Arafats død, og har vært toneangivende i så mange år i mediene i USA at man knapt kan kritisere journalistene for å gjenta dem – selv om minimal graving er nok til å avsløre sannheten.


Mindre viktige innslag i kommentarene er også lærerike. Forsiden i NYT opplyser oss om at Arafats sannsynlige etterfølgere – ”de moderate” som Washington foretrekker – har noen problemer: de mangler ”troverdighet på gaten”. Dette er det konvensjonelle uttrykket for offentlig opinion i den arabiske verden, som når vi blir informert om den ”arabiske gaten”. Om en vestlig politisk figur har liten folkelig oppslutning, sier vi ikke at han mangler ”troverdighet på gaten”, og vi får ikke reportasjer om den britiske og amerikanske ”gaten”. Det uttrykket er reservert for de lavere klasser. De er ikke folk, men skapninger som bor i ”gater”. Vi kan også legge til at den mest populære lederen i den ”palestinske gaten”, Marwan Barghouti, ble trygt og permanent innelåst av Israel. Og at George Bush demonstrerte sin lidenskap for demokrati ved å gå sammen med sin venn Sharon – ”fredens mann” – i å tvinge den eneste demokratisk valgte lederen i den arabiske verden inn i et virtuelt fengsel, mens de støttet Mahmoud Abbas, som USA erkjente manglet ”troverdighet på gaten” Alt dette kunne fortelle oss noe om det den liberale pressen kaller Bushs ”messianske visjon” om å bringe demokrati til Midtøsten, men bare om fakta og logikk skulle gis betydning.


NYT trykket en enkelt ekstern kommentarartikkel om Arafats død, av den israelske historikeren Benny Morris. Essayet fortjener grundig analyse, men jeg legger det til side nå, og holder meg bare til det første avsnittet, som slår an tonen. Arafat er en sviker, sier Morris, en som snakker om fred og om slutt på okkupasjon, men som i virkeligheten ønsker å ”gjenløse Palestina”. Dette demonstrerer Arafats uforbederlig onde natur.


Her avslører Morris sin forakt, ikke bare for arabere (som er dyp), men også for leserne av NYT. Det ser ut til at han antar at de ikke vil legge merke til at han låner det forferdelige uttrykket fra sionistideologi. Dens kjerneprinsipp i over hundre år har vært å ”gjenløse Landet”, et prinsipp som ligger bak det Morris erkjenner som et sentralt begrep i sionistbevegelsen: ”overføring” av den innfødte befolkning, det vil si fordrivning, for å ”gjenløse Landet” til sine rettmessige eiere. Det er neppe behov for å liste opp konklusjonene.


Morris presenteres som en israelsk akademiker, forfatter av den ferske boka ”Gjensyn med opprinnelsen til det palestinske flyktningproblem”. Det stemmer. Han har også gjort de mest omfattende undersøkelsene i israelske arkiver, og viser i detalj villskapen i de israelske operasjonene i 1948-49, som førte til ”overføring” av det store flertall av befolkningen fra det som ble Israel, inkludert den delen som Israel overtok av det FN hadde betegnet som den palestinske staten, som de delte omtrent på midten med sin jordanske partner. Morris er kritisk til overgrepene og den etniske rensingen (mer presist oversatt: ”etnisk purifikasjon”): den gikk nemlig ikke langt nok. Ben Gurions store feil, mener Morris, kanskje en ”fatal feil”, var å ikke ha ”renset hele landet – hele Israels land, like til Jordanelven.”


Det taler til Israels fordel at hans standpunkt er blitt sterkt fordømt. I Israel. Her anses han som det rette valget for en viktig kommentar om sin bitre fiende.


Oversatt av Helge Hasselgreen