Konstruktiv handling?

Av Noam Chomsky

11.mai 2002

For et år siden uttalte sosiologen Baruch Kimmerling ved det Hebraiske Universitetet at "det vi har fryktet er blitt til virkelighet… Krig ser ut til å være uunngåelig", en "ond kolonikrig". Hans kollega Ze'ev Sternhell bemerket at de israelske lederne nå arbeidet som "kolonipoliti, noe som minner om den gangen hvitt politi tok kontroll over de svartes fattige distrikter i Sør-Afrika i apartheid-tiden". Begge understreker det selvsagte: det er ingen symmetri mellom de "etno-nasjonale gruppene" i denne konflikten, som foregår i områder som har vært underlagt hard militær okkupasjon i 35 år.

"Fredsprosessen" i Oslo endret vilkårene for okkupasjonen, men ikke det grunnleggende. Kort tid før han ble med i Ehud Barak-regjeringen skrev historikeren Shlomo Ben-Ami at "Osloavtalene hadde et neokolonialistisk grunnlag, basert på den ene parts avhengighet av den andre til evig tid." Kort tid etter ble han arkitekten bak de amerikansk-israelske forslagene på Camp David i 2000, forslag som baserte seg på dette grunnlag. På den tiden var palestinerne på Vestbredden henvist til 200 atskilte områder. Bill Clinton og den israelske statsministeren Barak foreslo en forbedring: konsolidering til tre kantoner under israelsk kontroll, i praksis skilt fra hverandre og fra den fjerde enklaven, et lite område i Øst-Jerusalem, senter for palestinske kommunikasjoner. Den femte kantonen var Gaza. Det er forståelig at kart ikke er tilgjengelig i amerikansk toneangivende presse. Heller ikke blir prototypen noensinne nevnt: Bantustan-hjemlandene i apartheid-tidens Sør-Afrika. Ingen kan for alvor trekke i tvil at USAs rolle fortsatt vil være avgjørende. Det er av største viktighet å forstå hva den rollen har bestått i, og hvordan den vurderes internt i USA.. Duenes versjon presenteres av redaktørene i New York Times, som roser president Bushs "rydde-vei-tale" og den "begynnende visjonen" han uttrykte. Dens første skritt er krav om øyeblikkelig "slutt på palestinsk terrorisme". Noe seinere kommer "pause i byggingen av, og deretter tilbaketrekning fra jødiske bosettinger og forhandlinger om nye grenser" for å åpne for opprettelsen av en palestinsk stat. Om palestinsk terror opphører vil israelerne bli oppmuntret til å "ta mer på alvor den arabiske ligas historiske tilbud om full fred og anerkjennelse i bytte mot israelsk tilbaketrekning". Men først må de palestinske lederne demonstrere at de er "legitime diplomatiske medspillere".

Virkelighetens verden har lite til felles med denne selvdyrkende framstilling, praktisk talt en kopi fra 1980-tallet, da USA og Israel prøvde desperat å unngå PLOs tilbud om forhandlinger og en politisk avtale. I virkelighetens verden har hovedhinderet for en "begynnende visjon" vært, og er fortsatt, at USA ensidig forkaster palestinernes nasjonale rettigheter. Det er lite nytt i det nye "historiske tilbudet fra den arabiske liga".

Tilbudet gjentar de grunnleggende betingelsene i Sikkerhetsrådets resolusjon fra januar 1976, som krevde en politisk avtale ut fra de internasjonalt anerkjente grensene "med passende tiltak … for å garantere … suvereniteten, den territoriale integriteten og den politiske uavhengigheten for alle stater i området". Dette hadde oppslutning fra praktisk talt hele verden, også de arabiske landene og PLO, men Israel godtok det ikke, og USA nedla veto, og utelukket det dermed fra historien. Tilsvarende initiativ er siden blitt blokkert av USA, og i hovedsak undertrykt i offentlige kommentarer.

Det er ikke overraskende at hovedprinsippet for okkupasjonen har vært uopphørlig ydmykelse. Israelske planer for palestinerne har fulgt retningslinjene som Moshe Dayan formulerte. Dayan er en av arbeiderpartilederne som har størst forståelse for palestinernes bitre skjebne. For tretti år siden anbefalte Dayan for regjeringen at Israel skulle gjøre det klart for flyktningene at "vi har ingen løsning, dere skal fortsatt leve som hunder, og alle som ønsker det kan dra." Da han ble bedt om en forklaring, svarte han med å sitere Ben-Gurion, som sa at "enhver som tilnærmer seg spørsmålet om sionismen fra et moralsk ståsted er ikke en sionist." Han kunne også ha sitert Chaim Weizmann, Israels første president, som mente at skjebnen til de "flere hundre tusen negrene" i det jødiske hjemland "overhodet ikke spiller noen rolle".

Palestinerne har lenge måttet tåle tortur, terror, ødeleggelse av eiendom, forvisning og bosettinger, og beslaglegging av grunnleggende ressurser, og viktigst av dem vann. Denne politikken har basert seg på avgjørende amerikansk støtte og europeisk samtykke. "Barak-regjeringen har gitt Sharons regjering en overraskende arv", meldte israelsk presse under regjeringsskiftet: "det høyeste antall påbegynte byggeprosjekter i territoriene siden … Ariel Sharon var minister for nybygg og bosettinger i 1992 før Osloavtalene" – finansieringen ble skaffet av amerikanske skattebetalere. Det hevdes jevnlig at alle fredsforslag er blitt underminert av at araberne nekter å anerkjenne Israels eksistens (fakta er ganske annerledes), og av terrorister som Arafat, som på grunn av sine handlinger har tapt "vår tillit". Hvordan den tilliten kan gjenvinnes forklares av Edward Walker, en av Clintons Midtøsten-rådgivere: Arafat må kunngjøre at "vi legger vår framtid og vår skjebne i hendene på USA" – som har ledet kampanjen for å underminere palestinske rettigheter i tretti år.

Det grunnleggende problemet, da som nå, ligger i Washington, som standhaftig har støttet Israels avvisning av en politisk avtale i samsvar med den brede internasjonale enigheten. De modifikasjoner USA nylig har foretatt i forhold til å nekte palestinerne nasjonale retter er taktiske. Da planene for angrepet mot Irak sto i fare, tillot USA en FN-resolusjon som oppfordret til israelsk tilbaketrekning fra de nettopp invaderte territoriene "uten opphold" – som betyr "så snart som mulig",som Colin Powell straks forklarte. Powells ankomst til Israel ble trenert for å la den israelske hæren få fortsette sine ødeleggende operasjoner. Dette faktum er vanskelig å ikke få øye på, og det ble bekreftet av amerikanske tjenestemenn.

Da den nåværende intifadaen brøt ut, brukte Israel amerikanske helikoptre til angrep mot sivile mål, og drepte og såret flere dusin palestinere, neppe i selvforsvar. Clintons svar var å arrangere "det israelske luftforsvarets største kjøp av militærhelikoptre på et tiår" (som Ha'aretz skrev), i tillegg til reservedeler til angrepshelikoptre av typen Apache. Noen uker senere begynte Israel å bruke amerikanske helikoptre til henrettelser. Sist august ble dette utvidet til den første henrettelsen av en politisk leder: Abu Ali Mustafa. Det ble forbigått i stillhet, men reaksjonen var totalt annerledes da den israelske statsråden Rehavam Ze'evi ble drept som gjengjeldelse. Bush roses nå for å ha fått i stand løslatelsen av Arafat fra fangehullet, til gjengjeld for britisk-amerikansk overvåking av dem som er tiltalt for mordet på Ze'evi. Det er utenkelig at noen vil løfte en finger for å straffe de ansvarlige for mordet på Mustafa.

Ytterligere bidrag til å "fremme terror" fant sted i desember i fjor, da Washington igjen la ned veto mot en resolusjon i Sikkerhetsråden som krevde utplassering av internasjonale observatører. Ti dager tidligere boikottet USA en internasjonal konferanse i Geneve, som enda en gang konkluderte med at den fjerde Geneve-konvensjonen gjelder for de okkuperte områdene, slik at mange amerikansk-israelske handlinger der utgjør "grove brudd", og derfor er alvorlige krigsforbrytelser. Som signatarmakt er USA høytidelig traktatforpliktet til å straffeforfølge dem som er ansvarlig for slike forbrytelser, inkludert sine egne toppledere. Følgelig forbigås alt dette i stillhet.

USA har ikke formelt trukket tilbake sin anerkjennelse av at konvensjonen gjelder for de okkuperte områdene, heller ikke sin fordømmelse av Israels krenkelser som "okkupasjonsmakten". I oktober 2000 bekreftet en resolusjon i Sikkehetsrådet samstemmigheten med et krav "til Israel, okkupasjonsmakten, om å følge sine lovpålagte forpliktelser til punkt og prikke…". Stemmetallet var 14-0. Clinton avsto.

Inntil slike fakta får en plass i diskusjonen. og implikasjonene blir forstått, er det meningsløst å oppfordre til "amerikansk engasjement i fredsprosessen", og utsiktene til konstruktiv handling vil fortsatt være dystre.

[Oversatt av Helge Hasselgreen fra ZNet: www.zmag.org . Norske oversettelser: www.radr.net]