USA og Haiti

Av Noam Chomsky

De som bryr seg litt om Haiti vil naturligvis ønske å forstå hvordan landets helt ferske tragedie har utspilt seg. Og for dem som har hatt det privilegium å ha hatt kontakt med folket i dette torturerte landet, er det ikke bare naturlig, men uunngåelig. Likevel vil vi gjøre en alvorlig feil om vi retter oppmerksomheten for snevert mot begivenhetene i den nære fortid, eller bare mot Haiti. Det avgjørende spørsmålet for oss er hva vi bør gjøre med det som skjer. Dette gjelder selv om våre muligheter og vårt ansvar er begrenset; i mye større grad gjelder det når de er så svære og så avgjørende, som i tilfellet Haiti. Og i enda større grad fordi denne forferdelige hendelsens forløp kunne forutsies for flere år siden - om vi unnlot å gripe inn for å hindre den. Og vi unnlot det. Lærdommen er åpenbar, og så viktig at den ville vært gjenstand for daglig førstesidestoff i en fri presse.

I en gjennomgang av hva som skjedde i Haiti kort tid etter at Clinton »gjenopprettet demokratiet» i 1994, var jeg med sorg tvunget til å konkludere i Z Magazine at »det vil ikke være særlig overraskende om operasjonene i Haiti vil bli enda en katastrofe», og i så fall, »Det er ikke en vanskelig oppgave å ramse opp de velkjente frasene som skal forklare hvorfor vår velviljens misjon sviktet i dette mislykkede landet.” Grunnene var åpenbare for alle som ville se. Og de velkjente frasene klinger igjen, sørgelig og forutsigelig.

I dag foregår det en omfattende og høytidelig diskusjon som – korrekt nok – forklarer at demokrati betyr noe mer enn å avgi en stemme år om annet. Et fungerende demokrati har visse forutsetninger. En er at befolkningen skal ha en viss tilgang til kunnskap om hva som skjer i verden. Den virkelige verden, ikke det portrettet som ”den etablerte pressen” serverer i egeninteresse, et portrett som forvrenges av dens ”underkastelse under statsmakten” – med de presise ordene til Paul Farmer. Hans arbeider om Haiti er, på sin måte, kanskje like bemerkelsesverdige som det han har utrettet inne i landet. Farmer skrev i 1993 en gjennomgang av den toneangivende pressens kommentarer og reportasjer om Haiti, en skammelig historie som går tilbake til president Wilsons grusomme og ødeleggende invasjon i 1915 og fram til vår tid. Fakta er grundig dokumentert, og de er avskyelige og skammelige. Og de vurderes som irrelevante av de vanlige grunnene: De passer ikke inn i det ønskede selvbildet, og derfor sendes de dypt ned i hukommelseshullet, selv om de kan graves fram av dem som har en viss interesse for den virkelige verden.

De vil imidlertid sjelden bli funnet i ”den etablerte pressen”. Holder vi oss til den mer liberale og kunnskapsrike delen av spekteret, er standardversjonen at i ”mislykkede stater”, som Haiti og Irak, må USA engasjere seg i vennligsinnet ’nasjonsbygging’ for å ’fremme demokratiet’, et ’edelt mål’, men et mål som kan være utenfor vår rekkevidde på grunn av mangler ved objektene for vår omsorg. Til tross for Washingtons hengivne anstrengelser fra Wilson til Franklin D Roosevelt, da landet var okkupert av marinekorpset, kom ”aldri det haitiske demokratiets nye soloppgang”. Og ” alle USAs gode ønsker, eller alle dets marinesoldater, kan ikke oppnå [demokrati i dag] før haitierne klarer det selv” (H.D.S. Greenway, Boston Globe). Eller som korrespondenten for New York Times, R.W. Apple, gjenfortalte to hundre års historie i 1994, med tanke på starten på Clintons bestrebelser på å ”gjenetablere demokratiet”: ”Liksom franskmennene på attenhundretallet, liksom marinekorpset som okkuperte Haiti fra 1915 til 1934, vil de amerikanske styrkene som nå prøver å framtvinge en ny orden stå overfor et komplekst og voldelig samfunn uten en demokratisk historie.”

Tilsynelatende går Apple litt utenom normen i sin henvisning til Napoleons brutale overfall på Haiti, et overfall som etterlot landet i ruiner, for å hindre den forbrytelsen som heter frigjøring i verdens rikeste koloni, kilden til mye av Frankrikes velstand. Men kanskje tilfredstiller også den gjerningen det fundamentale velviljekriteriet: den ble støttet av USA, som naturlig nok var forarget og skremt av ”den første nasjonen i verden som hevdet retten til universell frihet for hele menneskeheten, og dermed avslørte den begrensede definisjonen av frihet som ble anvendt av den franske og den amerikanske revolusjonen.”, slik den haitiske historikeren Patrick Bellegarde-Smith skriver, i en presis beskrivelse av terroren i slavestaten ved siden av, en terror som ikke avtok selv da Haitis vellykte frigjøringskamp, med enorme kostnader, åpnet veien for utvidelsen vestover ved at den tvang Napoleon til å akseptere kjøpet av Louisiana. USA fortsatte å gjøre hva det kunne for å kvele Haiti, også ved å støtte Frankrikes krav om at Haiti skulle betale en enorm skadeserstatning for forbrytelsen det var å frigjøre seg selv, en byrde landet aldri har sluppet unna – og Frankrike avviser selvsagt med elegant nedlatenhet Haitis krav, gjentatt nylig under Aristide om at Frankrike i det minste tilbakebetaler skadeserstatningen. Haiti glemmer hvilket ansvar et sivilisert samfunn er villig til å påta seg.

De basale trekkene ved det som førte fram til dagens tragedie er nokså klare. Med utgangspunkt i valgene i 1990 (en alt for snever tidsramme) ble Washington rystet over valget av en populistisk kandidat med oppslutning fra grasroten, liksom de ble rystet over utsiktene til hemisfærens første frie land ved sin egen dørstokk to hundreår tidligere. Washingtons tradisjonelle allierte i Haiti var naturligvis enig. ”Frykten for demokrati eksisterer, med definisjonsmessig nødvendighet, hos elitegrupper som monopoliserer økonomisk og politisk makt”, skriver Bellegarde-Smith i sin innsiktsfulle bok om Haitis historie, enten det er i Haiti eller i USA eller hvor som helst ellers.

Trusselen om demokrati i 1991 var enda mer illevarslende på grunn av den positive reaksjonen fra de internasjonale finansinstitusjonene (Verdensbanken, den interamerikanske Utviklingsbanken) på Aristides programmer; dette vekket til live tradisjonell bekymring for ’virus’-effekten fra framgangsrik uavhengig utvikling. Dette er velkjente tema i internasjonale spørsmål: Amerikansk uavhengighet vakte tilsvarende bekymring blant europeiske ledere. Vanligvis vurderes faren som spesielt stor i et land som Haiti, som har blitt plyndret av Frankrike og deretter redusert til den ytterste elendighet gjennom et århundre med intervensjoner fra USA. Hvis folk selv under slike usle omstendigheter kan ta sin skjebne i egne hender, hvem kan da vite hva som vil skje andre steder om ’smitten spres’.

Administrasjonen til Bush I reagerte på det ulykksalige demokratiet med å flytte økonomisk hjelp fra den demokratisk valgte regjeringen til det som kalles ’demokratiske krefter’: de velstående elitene og næringslivet, som sammen med morderne og torturistene fra militære og paramilitære grupper, var blitt hyllet av de nåværende makthaverne i Washington den gang de var Reagans folk, for sin framgang i ’demokratisk utvikling’, noe som rettferdiggjorde rundhåndet ny hjelp. Rosen kom som svar på at Haitis befolkning ratifiserte en lov som ga Washingtons klient, drapsmannen og torturisten Baby Doc Duvalier retten til å suspendere rettighetene til et hvilket som helst politisk parti, uten begrunnelse. Loven ble vedtatt med 99,98 %. Den markerte derfor et positivt skritt fram mot demokrati sammenliknet med de 99 % som godkjente en lov i 1918 som ga USA-selskap rett til å gjøre landet om til en usamerikansk plantasje. 5 % av folket avga stemme etter at det haitiske parlamentet ble oppløst foran geværmunningene til Wilsons marinesoldater da de nektet å godta dette ’progressive tiltaket’ som var så vesentlig for ’økonomisk utvikling’. Reaksjonen på Baby Docs oppmuntrende skritt mot demokrati var karakteristisk – over hele verden – fra de visjonære som nå trollbinder den opplyste opinion med sin hengivne holdning til å bringe demokrati til en lidende verden – selv om deres faktiske bedrifter selvsagt smakfullt blir omskrevet for å tilpasses dagens behov.

De som flyktet til USA fra terroren til de USA-støttede diktaturene ble tvangsreturnert, en grov krenkelse av internasjonale menneskerettslover. Politikken ble snudd om da en demokratisk valgt regjering ble innsatt. Selv om strømmen av flyktninger ble redusert til nesten intet, ble de for det meste innvilget politiske asyl. Politikken vendte tilbake til det normale da en militærjunta styrtet Aristide-regjeringen etter sju måneder, og den statlige terrorist-volden steg til nye høyder. Gjerningsmennene var hæren – arvtakerne etter Nasjonalgarden som Wilsons invasjonsstyrker etterlot seg for å kontrollere befolkningen – og dens paramilitære styrker. Den viktigste av disse, FRAPH, ble grunnlagt av CIAs støttespiller Emmanuel Constant som nå lever lykkelig i New York-bydelen Queens. Clinton og Bush II har avfeid krav om utlevering – mange tror det er fordi han ville avsløre båndene mellom USA og den morderiske juntaen. Constants bidrag til statsterroren var tross alt beskjedne; bare hovedansvaret for drapet på 4-5000 fattige svarte.

Jeg minner om kjerneelementet i Bush-doktrinen, som ”alt er blitt en de facto regel i internasjonale forbindelser”, som Harvards Graham Allison skriver i ’Foreign Affairs’: ”De som huser terrorister er like skyldige som terroristene selv”, som presidenten uttrykker det, og må behandles deretter, med bombing i stor skala og invasjon.

Da Aristide ble styrtet i militærkuppet i 1991, erklærte Organisasjonen av amerikanske stater en embargo. Bush I kunngjorde at USA ville krenke den ved å unnta usamerikanske firma. Slik ville han ’finsikte’ embargoen til fordel for den lidende befolkningen, meldte New York Times. Clinton godkjente enda mer ekstreme krenkelser av embargoen: USAs handel med juntaen og deres velstående støttespillere økte kraftig. Det sentrale elementet i embargoen var selvsagt olje. Mens CIA høytidelig vitnet for kongressen at juntaen ”trolig vil slippe opp for drivstoff og energi ganske raskt”, og ”Våre etterretningstiltak er innrettet mot å oppdage forsøk på å omgå embargoen og å overvåke effekten av den”, godkjente Clinton i hemmelighet at Texaco Oil Company kunne skipe olje til juntaen illegalt, i strid med presidentdirektiver. Denne bemerkelsesverdige avsløringen var hovedsak hos nyhetsbyrået AP dagen før Clinton sendte marinesoldater for å ”gjenopprette demokratiet”; umulig å overse – tilfeldigvis fulgte jeg AP-telegrammene den dagen, og så det bli gjentatt gang på gang, og helt opplagt av enorm betydning for alle som ønsket å forstå hva som holdt på å skje. Det ble undertrykt med virkelig imponerende disiplin, selv om det kom på trykk i industripublikasjoner og fikk sparsom omtale langt bak i næringslivspressen.

En annen sak som også ble undertrykt var de avgjørende betingelsene som Clinton påla Aristide da han kom tilbake: at han tilpasset seg programmet til USAs tapende kandidat i 1990-valgene, en tidligere funksjonær i Verdensbanken som hadde fått 14 % av stemmene. Dette kaller vi å ’gjenreise demokratiet’, en utmerket illustrasjon av hvordan USAs utenrikspolitikk har kommet til en ’edel fase’ med en ’helgenaktig glød’, som vår presse forklarte. Det harde neoliberale programmet som Aristide ble tvunget til å stå for var i praksis garantert å rive ned de resterende flikene av økonomisk selvstyre, og å utvide Wilsons progressive lovgivning og tilsvarende tiltak som USA har pålagt siden.

Da demokratiet på denne måten var gjenopprettet, kunngjorde Verdensbanken at ”Den fornyede staten må fokusere på en økonomisk strategi sentrert om energien og initiativet til det sivile samfunn, spesielt både den nasjonale og den utenlandske private sektoren.” Dette har en viss klang av ærlighet: det haitiske sivile samfunnet omfatter den minimale rike eliten og usamerikanske selskaper, men ikke flertallet av befolkningen, småbøndene og slumboerne som hadde begått den grove synden at de organiserte seg for å velge sin egen president. Verdensbankens funksjonærer forklarte at det neoliberale programmet ville være til fordel for ”det mer åpne, opplyste næringslivssjiktet” og utenlandske investorer, men forsikret oss om at programmet ”ikke ville være til skade for de fattige i samme grad som i andre land” som ble utsatt for strukturell tilpasning, fordi de fattige i Haiti allerede manglet minimal beskyttelse fra skikkelig økonomisk politikk, slik som subsidier på grunnleggende varer. Aristides minister for landbruksutvikling ble ikke varslet om planene som ble pålagt et samfunn av i hovedsak småbønder, planer som utgjorde ”USAs varme hilsen” med tilbakevending til sporet som landet avvek fra en kort stund etter de beklagelige demokratiske valgene i 1990.

Deretter gikk det som man kunne forutsi. En rapport i 1995 fra USAs hjelpeprogram USAID forklarte at ”den eksportstyrte handels- og investeringspolitikken” som Washington påla vil ”ubønnhørlig sette den lokale risbonden i klemme”; han vil bli tvunget til å gå over til landbrukseksport, som igjen gir fordeler for USAs agrobusiness og investorer. Til tross for sin ekstreme fattigdom er Haitis risbønder ganske effektive, men kan ikke på noen måte konkurrere med USAs agrobusiness, selv om den ikke hadde fått 40 % av profitten sin fra regjeringssubsidier, en bratt økning under reaganittene som igjen har kommet til makten og som produserer opplyst retorikk om markedets mirakler. Nå leser vi at Haiti ikke kan brødfø seg selv, enda et tegn på en ”mislykket stat”.

Noe småindustri kunne fortsatt fungere, for eksempel produksjon av kyllingdeler. Men USAs konglomerater har et stort overskudd av rødt kjøtt, og forlangte derfor retten til å dumpe overskuddet i Haiti. De prøvde å gjøre det samme i Canada og Mexico også, men der kunne illegal dumping stoppes. Ikke i Haiti, som ble tvunget av USAs regjering og de konsernene den tjener til å underkaste seg effektive markedsprinsipper.

Legg merke til at Pentagons prokonsul i Irak, Paul Bremer, ga ordre om å sette i gang et temmelig likt program der, med de samme begunstigede i tankene. Det kalles også ”å fremme demokrati”. Faktisk spores denne høyst avslørende og viktige historien tilbake til syttenhundretallet. Tilsvarende program spilte en stor rolle i å forme det som i dag er den tredje verden. I denne perioden har de herskende ignorert reglene, unntatt når de kunne tjene på dem, og ble i stand til å bli de rike, utviklede samfunn; på en dramatisk måte i USA, som førte an i moderne proteksjonisme, og som, spesielt etter annen verdenskrig, har satt sin lit til en dynamisk statlig sektor for innovasjon og utvikling, slik at risiko og kostnader blir sosialisert.

Avstraffelsen av Haiti ble mye verre under Bush II – det er ulikheter innenfor et trangt spektrum av grusomhet og grådighet. Hjelpen ble kuttet, og internasjonale institusjoner ble presset til å gjøre det samme, under påskudd som var hinsides enhver fornuftig diskusjon. Dette gjennomgås i detalj i Paul Farmers ’Uses of Haiti’, og i enkelte kommentarartikler, særlig av Jeffrey Sachs (Financial Times) og Tracy Kidder (New York Times).

Ser vi bort fra detaljene er det som deretter har skjedd uhyggelig likt styrtingen av Haitis første demokratiske regjering i 1991. Aristide-regjeringen er enda en gang blitt underminert av planleggerne i USA, som under Clinton forsto at trusselen om demokrati kan overvinnes om økonomisk suverenitet blir eliminert, og de forsto formodentlig også at håpet om økonomisk utvikling svinner under slike forhold, en av de best bekreftede lærdommer i økonomisk historie. Planleggerne til Bush II er enda mer opptatt av å underminere demokrati og uavhengighet, og om mulig foraktet de Aristide og de folkelige organisasjonene som førte ham til makten enda inderligere enn forgjengerne sine. Styrkene som gjenerobret landet er for det meste arvtakerne etter den USA-innsatte hæren og de paramilitære terroristene.

De som er opptatt av å avlede oppmerksomhet fra USAs rolle vil innvende at situasjonen er mer komplisert – og det er alltid riktig – og at Aristide også var skyldig i mange forbrytelser. Det stemmer, men om han hadde vært en helgen, ville ikke situasjonen ha utviklet seg særlig annerledes, slik vi så i 1994, da det eneste reelle håpet var at en demokratisk revolusjon i USA ville gjøre det mulig å endre politikken i en mer sivilisert retning.

Det som nå skjer er fryktelig, kanskje uopprettelig. Og alle parter har mye kortsiktig skyld. Men den riktige veien å gå for USA og Frankrike er helt klar. Først bør de begynne å betale enorme erstatninger til Haiti (Frankrike er kanskje enda mer hyklerisk og avskyelig i denne henseende enn USA). Men det forutsetter opprettelse av fungerende demokratiske samfunn der folk i det minste har en bønn om å forstå hva som skjer. Kommentarer om Haiti, Irak, og andre ’mislykkede’ samfunn gjør rett i å understreke betydningen av å overvinne det ’demokratiske underskuddet’ som i vesentlig grad reduserer betydningen av valg. Men de trekker ikke den opplagte slutningen av dette: lærdommen gjelder i høyeste grad et land der ”politikken er skyggen som big business kaster over samfunnet”, med ordene til USAs ledende sosialfilosof John Dewey, i en beskrivelse av sitt eget land i en tid da pesten på langt nær var så utbredt som den er i dag.

For dem som er opptatt av innholdet i demokrati og menneskeretter er de grunnleggende oppgavene hjemme også klare nok. De har blitt gjennomført tidligere, med ikke ubetydelig suksess, også andre steder under forhold som er verre hinsides sammenlikning, også i slummen og i høydedragene i Haiti. Vi er ikke nødt til frivillig å finne oss i å bo i en mislykket stat som lider av et enormt demokratisk underskudd.

Oversatt for Znet på norsk (http://radr.net/zno) og Klassekampen av Helge Hasselgreen