Hvorfor kaller vi dette en
”krig”
av Samir Hussain
Årene har vist oss at ordene
vi bruker har sterk innflytelse på hvordan vi oppfatter virkeligheten. Fengende
uttrykk – ”krig mot terror”, ”befri folket i Irak”,
”regimeendring”, ”spre demokratiet” – blir fortsatt uhemmet spredd av
medieforførere i Washington i stilltiende avtale med konsernmediene. Selv om
mange godtar den kraftpatriotiske gløden, er det andre som gjennomskuer
røykteppet av ord, og innser at intensjonene til USAs regjering langt fra er
vennligsinnet. Men det ene ordet som selv dissentere tilsynelatende har
avfunnet seg med å bruke, er å kalle dette for en ”krig” med Irak. Faktisk er
gjentakelsen av dette farsepregede og villedende uttrykket til skade for
motstandsbevegelsen, og til skade for ethvert forsøk på å betrakte den
nåværende situasjonen på en realistisk og rettferdig måte.
Statsvitere og militæranalytikere har ganske sikkert debattert hvilke betingelser som må være oppfylt for å kalle en bestemt konflikt for en ”krig”. Men det virker som om selv de av oss som ikke er like fortrolig med politikk bør innse den store unøyaktigheten ved å kalle dette en ”krig” med Irak. Vi vet at USA, verdens eneste supermakt, gjør Irak til en dverg med hensyn til militær styrke. Det er kjent at USA har et rikt utvalg av masseødeleggelsesvåpen (for eksempel kjemiske, biologiske og kjernefysiske); fortsatt finnes ikke noe bevis som støtter påstanden om at Irak besitter de samme destruktive mulighetene. Det er den usamerikanske regjeringen som har sendt 250 000 soldater til Iraks grenser de siste par månedene, Irak sendte ikke soldater til Canada eller Mexico, klare til å motta ordre om å invadere USA. Selv om haukene i Washington har beordret sine soldater til å begynne bombing av Irak, var det ikke Hussein og hans regime som innledet et angrep; heller ikke truet de med det før ”krigs”-erklæringen fra USA. Kanskje det mest lærerike: selv om angrepsintensiteten har økt de siste dagene, er det ikke noe nytt at irakere blir drept; det har skjedd uten stopp gjennom hele perioden med FN-påførte sanksjoner og usamerikanske og britiske bombetokter de siste 12 årene. I løpet av denne perioden har Irak ikke en eneste gang angrepet USA, riktignok fordi de er ute av stand til det, ikke av mangel på vilje fra deres side.
Under de to verdenskrigene så
man allianser som sto mot hverandre med sammenliknbar strategisk styrke.
Derimot kan Koreakrigen og Vietnamkrigen illustrere
andre ”kriger” der ”fienden” var betydelig svakere, og derfor ikke utgjorde
noen trussel mot USA der og da. I disse tilfellene var trusselen som USA
tilsynelatende reagerte mot den muligheten for ”ustabilitet” som kunne oppstå
med spredning av kommunisme. Men selv dette er ikke en parallell som kan
overføres til dagens situasjon, siden ideologien som Saddam Hussein støtter, en
avskyelig ideologi i seg selv, ikke utgjør en direkte trussel mot USA. Derimot
er det blitt temmelig klart at der er den økonomiske maktposisjonen som vil
oppnås gjennom kontroll over Iraks oljereserver, og den strategiske dominansen
som kan sikres i Midtøsten gjennom en okkupasjon av Irak, som er insitamentet
bak den usamerikanske ”forkjøps”-angrepet. For å rettferdiggjøre slike uedle
hensikter har krigshisserne i Washington selvsagt gjort sitt beste for å
overbevise verden om trusselen som Husseins regime i Irak utgjør. Det er så
visst ikke noe nytt i å bruke ”krig” til å framstille ”fienden” som et legitimt
mål i egne innbyggeres øyne.
Å kalle dette en krig antyder
intuitivt et slag mellom to sammenliknbare fiender, hvis hærer står mot
hverandre og skyter på hverandre på lang avstand. Virkeligheten er at dette er
et sammenstøt mellom to psykopatiske, voldelige, arrogante menn som befinner
seg i svært ulike omstendigheter med svært ulike ressurser til rådighet. Bush
har råderett over halvparten av verdens militærmaskineri og utallige
masseødeleggelsesvåpen, samtidig som USA utvilsomt er den mest innflytelsesrike
økonomiske og politiske aktøren på den globale scene. Samtidig er påstandene om
at Hussein har masseødeleggelsesvåpen fortsatt ubekreftet (selv om han godt kan
tenkes å ha dem). Parallelt med dette blir det utarmede folket i Irak tvunget
til fortsatt lidelse som resultat av en kombinasjon av hans politikk og
FN-pålagte sanksjoner i 12 år. Å kalle dette en krig bagatelliserer derfor
ulikhetene i makt mellom disse to nasjonene. Det får de som er mot bombingen av
Irak til å internalisere tanken om at disse to fiendene til en viss grad står
på like fot. Det underminerer den åpenbare urettferdigheten som er implisitt i
Bush-regimets ensidige jag for å oppnå undertrykkende globalt hegemoni. Men
enda viktigere er det kanskje at det å kalle dette en krig ikke yter
rettferdighet til folket i Irak, som fortsatt må betale prisen i tapte liv
etter hvert som de uhindret påføres ødeleggende herjinger.
Selv om man godt kan hevde at dette er en semantisk debatt, er sannhetens kjerne her at om vi ønsker å begynne å avsløre et kommende usamerikansk imperiums løgner, må vi og sky dets subtile indoktrineringsord. Vi må skape vårt eget språk, som presist beskriver realiteten i det som skjer, slik at det blir korrekt overlevert til framtidige generasjoner. Det finnes sannelig utallige uttrykk som dekkende beskriver det som skjer i Irak, men ”krig” er ikke blant dem. Det vi er vitne til er en USA-ledet aggresjon mot Irak for å fremme en imperialistisk dagsorden. Det er en statsterroristisk handling i forakt for folkeretten og folkemeningen. Det er en bombing som ikke kan rettferdiggjøres. Det er en invasjon som vil gå over til å bli en okkupasjon. Det vil bli en massakre.
_________________________
Samir Hussain, hussa03@med.mcgill.ca , studerer medisin ved McGill-universitetet. Han er
uavhengig skribent, rådgiver for sosial rettferdighet, og var med på å stifte
Solidaritetsbevegelsen for urfolk, med utspring i Montreal.
Oversatt av Helge Hasselgreen. Trykt med tillatelse fra forfatteren og Znet, www.zmag.org