Om du får nyheter bare fra fjernsynet, vil du ikke ha en anelse om røttene til konflikten i Midtøsten, eller om at palestinerne er ofre for en ulovlig militær okkupasjon.

I mai offentliggjorde mediegruppen ved Universitetet i Glasgow, anerkjent for sin banebrytende medieanalyse, en studie over reportasjer om Israel/Palestinakonflikten. Den burde være obligatorisk lesning i nyhetsredaksjoner og på mediehøyskoler. Undersøkelsen viste at publikums mangel på forståelse av konflikten og dens opphav ble forverret av nyhetsreportasjer, særlig i fjernsynet.

Studien forteller at seernes sjelden fortelles at palestinerne er ofre for en ulovlig militær okkupasjon. Uttrykket "okkuperte områder" blir nesten aldri forklart. Bare ni prosent av ungdommene som ble intervjuet visste at israelerne var okkupantene, og at "nybyggerne" var israelere. Den selektive bruken av språk er viktig.

Studien fant at ord som "mord", "overgrep", "lynsjing" og "brutalt, kaldblodig drap" bare ble brukt for å beskrive israelske dødsfall. Professor Greg Philo skrev: "I hvor stor grad mye journalistisk praksis anlegger det israelske perspektivet kan man se om uttalelsene ’reverseres’ og presenteres som palestinske handlinger. [Vi] fant ingen [nyhets-]reportasjer som fortalte at ’de palestinske angrepene var gjengjeldelse for drap på dem som gjorde motstand mot den ulovlige israelske okkupasjonen’."

Tar man i betraktning at den sentrale sannheten om konflikten rutinemessig holdes skjult, er ikke noe av dette overraskende. Nyhets- og aktualitetsprogrammer minner sjelden eller aldri seerne om at Israel ble opprettet, for en stor del med makt, på 78 prosent av det historiske Palestina, og har siden 1967 ulovlig okkupert, og pålagt ulike former for militært styre, over de resterende 22 prosent.

Medie-"dekningen" har lenge snudd på hodet rollene til undertrykker og offer. Israelerne blir aldri kalt terrorister. Korrespondenter som bryter dette tabuet blir ofte skremt til taushet med antydninger om antisemittisme – en håpløs ironi, siden palestinerne også er semitter.

Den palestinske ledelsen har for lenge siden anerkjent Israels "rett" til mer enn to tredeler av landet deres. Derfor har de bøyet nakken for å tilpasse seg mylderet av for det meste amerikanske planer som er utformet med tanke på å hindre sann uavhengighet og sikre Israels evigvarende makt og kontroll.

Inntil nylig ble dette ukritisk omtalt som "fredsprosessen". Når vanlige palestinere ropte at "nok er nok!" og reiste seg i den andre intifadaen, væpnet hovedsakelig med slynger, ble de skutt ned av snikskyttere med høyhastighetsvåpen, og med stridsvogner og Apache krigshelikoptre som var levert av USA.

Og nå, når noen i sin fortvilelse tyr til selvmordsangrep, framstilles palestinerne på nyhetene bare som bombemenn og opprørere, noe som "selvsagt er den israelske regjeringens syn", som Glasgow-studien påpeker. Den ferskeste evfemismen, "inkursjon", (brått inn, raskt ut, o.a), er hentet fra løgnvokabularet som ble skapt i Vietnam. Det betyr å overfalle mennesker med tanks og fly. "Voldsspiral" har samme klang. Det antyder, i beste fall, to like parter, aldri at palestinerne gjør voldelig motstand mot voldelig undertrykking.

Et program på den britiske Channel 4 "balanserte" nylig det israelske angrepet på flyktingeleiren Jenin med et palestinsk angrep på en "bosetting". Det ble ikke forklart at det overhodet ikke er snakk om bosettinger, men om væpnete, ulovlige fort som er sentrale i en politisk linje for å tvinge gjennom strategisk og militær kontroll.

9. juni sendte BBC fjernsyn en reportasje om beleiringen av Fødselskirken i Betlehem nå nylig. Den var et typisk eksempel på de problemene som Glasgow-studien identifiserte. I bunn og grunn var det en israelsk propagandafilm BBC formidlet. Den var laget som en koproduksjon med en amerikansk kanal, og produsent ble oppgitt å være Israel Goldvicht, som er leder for et israelsk produksjonsselskap.

Det kunne vært greit nok om filmskaperne hadde gjort forsøk på å utfordre de israelske militære som de innyndet seg hos. "Israelerne var fast bestemt på ikke å skade bygningene", innledet fortelleren. "Den internasjonale pressen ble fjernet fra Krybbeplassen, men vi fikk lov til å bli, og å observere den israelske operasjonen…."

Uten å forklare denne "enestående adgangen" for seerne, presenterte filmen en oberst Lior som en stjerne blant de kjekke karene, som garanterte "medisinsk behandling for alle som ble såret, som ga et lystig "hello" på mobiltelefon til en venn i Oxford Street, og som en hvilken som helst kolonioffiser snakket han o, og på vegne av, palestinerne.

"Drapsmenn" ble beskrevet av obersten uten spørsmål fra teamet fra BBC/Israel Goldvicht. De var "terrorister" og "revolvermenn", ikke folk som sto imot invasjonen av hjemlandet sitt. Israels rett til å "arrestere" utenlandske fredsdemonstranter ble ikke trukket i tvil av BBC. Ikke en eneste palestiner ble intervjuet. Med solskinn på sin fine profil fikk den gode oberst det siste ordet. Stridsspørsmålene mellom israelere og palestinere var, sa han, "personlige synspunkter".

Nei. Den brutale underkuingen av palestinerne er, etter enhver tolkning av loven, en episk urett, en forbrytelse som obersten spiller en ledende rolle i. BBC har alltid levert den beste, den mest sofistikerte propagandatjenesten i verden, fordi det som dreier seg om rettferdighet og urettferdighet, rett og galt, ganske enkelt blir overkjørt enten av "balanse" eller av liberal falsk argumentasjon; enten er man "proisraelsk" eller så er man "propalestinsk".

Hovedprodusenten for disse programmene på BBC, Fiona Murch, sa til meg at Israel Goldvicht Productions ikke ville ha oppnådd den israelske hærens "tillit" om produsenten hadde stilt reelle journalistiske spørsmål. Det var grunnen til at man fikk være "flue på veggen". En ærlig innrømmelse.

"Det handlet om å bryte med en stereotypi", sa hun. Det dreide seg om en god, anstendig mann" (obersten). Hun sa at jeg burde ha sett tidligere programmer i samme serie, som hadde palestinere med.

Jeg tror hun prøvde å legge det fram som "balanse" for "Beleiringen av Betlehem" – en film som kan avvises som billig PR, hadde det ikke vært for dens medskyldighet med et regime som bruker etniske ulikheter for å nekte menneskeretter, fengsler mennesker uten tiltale eller rettssak, dreper og torturerer "systematisk", som Amnesty sier.

Goebbels ville ha godkjent det.

[ZNet kommentar 2/7 2002, Oversatt av Helge Hasselgreen. Trykt i Klassekampen 10. juli 2002]