Av John Pilger

Han har vunnet to valg, og han har begynt arbeidet med å lindre fattigdommen. Så nå ønsker USA å kvitte seg med Venezuelas president.

Nesten 30 år etter den voldelige knusingen av reformistregjeringen til Salvador Allende i Chile planlegges en reprise i Venezuela. Det har vært få rapporter om dette i Storbritannia. Faktisk er det liten kunnskap om hva regjeringen til Hugo Chavez har oppnådd. Han vant presidentvalget i 1998 og igjen i 2000, med det største flertallet på førti år.

Ved å følge prinsippene til en bevegelse som kalles bolivarisme etter den søramerikanske uavhengighetshelten Simon Bolivar har Chavez gjennomført reformer som har begynt å overføre Venezuelas store rikdommer, først og fremst fra oljen, til de åtti prosent av folket hans som lever i fattigdom.

Ved hjelp av 49 lover som ble vedtatt i den venezuelanske kongressen i november i fjor begynte Chavez en seriøs landreform, og garanterte urbefolkningens og kvinners rettigheter, og gratis helsehjelp og utdanning fram til universitetsnivå.

Chavez står overfor fiender som Allende ville dratt kjensel på. ’Oligarkiene’, som hadde makten siden 1950-tallet under det korrupte styret til de to partiene de kristeligsosiale og Demokratisk Aksjon, har erklært krig mot reformpresidenten, støttet av den katolske kirken, og et fagforeningshierarki og mediene som begge kontrolleres av høyresiden.

Det som har opprørt dem er en beskjeden landbruksreform som lar staten ekspropriere og omfordele jord som ligger brakk, og en lov som begrenser utnyttelsen av oljereservene, og styrker et grunnlovsmessig forbud mot privatisering av det statlige oljeselskapet.

En alliert for Chavez’ hjemlige fiender er Bush-administrasjonen. I åpen tross mot Washington har Chavez solgt olje til Cuba og nektet amerikanske militærfly rett til overflyging med forsyninger til ’Plan Colombia’, den amerikanske kampanjen til støtte for det morderiske regimet i nabolandet Colombia. Enda verre: selv om han fordømte angrepet 11 september, har han stilt seg tvilende til USAs rett til å "bekjempe terrorisme med terrorisme".

Dette kan han ikke tilgis for. I dagene 5.-7. november hadde Utenriksdepartementet, Pentagon og det Nasjonale Forsvarsrådet et møte for å diskutere "problemet Venezuela". Utenriksdepartementet har etterpå anklaget Chavez-regjeringen for å "støtte terrorisme" i Colombia, Bolivia og Ecuador. I virkeligheten går Venezuela mot amerikansk-finansiert terrorisme i de tre landene.

USA sier at de vil "sette Venezuela i politisk isolasjon"; Colin Powell har oppfordret Chavez sterkt til å korrigere "sin forståelse av hva demokrati dreier seg om". Kjente begivenheter finner sted.

Det internasjonale pengefondet (IMF) har antydet at det støtter en "overgangsregjering" for Venezuela. Caracas-avisen El Nacional sier at IMF er villig til å gi økonomisk støtte til dem som fjerner Chavez fra embetet.

James Petras, en professor ved New York State University, som var i Chile tidlig på 1970-tallet og har studert undergravingen av Allenderegjeringen, sier at:

"IMF og finansinstitusjonene fabrikkerer en velkjent krise. Taktikken som brukes er svært lik den som ble brukt i Chile. Sivile blir brukt for å skape en følelse av kaos, og det males et falskt bilde av Chavez som en diktator, så blir militæret oppildnet til å gjennomføre et kupp for landets skyld."

Som tidligere fallskjermjeger har Chavez tilsynelatende fortsatt hæren bak seg (som Allende hadde, inntil CIA myrdet hans lojale militærsjef, og derved åpnet veien for Pinochet). Men flere høyere offiserer har kritisert Chavez som en "tyrann", og har bedt ham om å gå av. Det er vanskelig å vurdere gehalten i dette, det er ryktespredning, den fiendtlige pressen i Caracas spiller en rolle som minner om Chiles høyreorienterte presse, med giftige artikler som trekker Chavez’ helsetilstand i tvil.

Trusselen som volder størst bekymring kommer fra et reaksjonært fagforeningshierarki, Sammenslutningen av venezuelanske arbeidere (CTV), ledet av Carlos Ortega, en kremmersjel i Partiet for demokratisk aksjon som er med i fronten mot Chavez. CTV holder seg med en svarteliste over ’illojale’ og ’forstyrrende’ medlemmer. Listen formidles til arbeidsgiverne.

I følge Dick Nichols, som skriver fra Caracas, har Chavez’ alvorligste feilgrep vært at han ikke har klart å gjøre noe med den gamle garden i fagforeningene etter en nasjonal folkeavstemning som ga ham mandat til å reformere CTV.

Hugo Chavez’ forbrytelse er at han er i ferd med å holde sine valgløfter, omfordele rikdommen i landet, og gjøre prinsippet om privat eiendom underordnet prinsippet om det felles beste. Etter å ha undervurdert sine fienders makt viser hans nåværende motoffensiv fantasi, men tyder også på en viss desperasjon.

Han har satt i gang noe som kalles bolivarianske sirkler. 8000 slike er blitt opprettet i lokalsamfunn og på arbeidsplasser over hele landet. Med bakgrunn i den revolusjonære arven fra Simon Bolivars triumf i krigen mot Spania har de som oppgave å:

"øke borgernes bevissthet og utvikle alle slags grasrotorganisasjoner i lokalsamfunnet, sette i gang prosjekter innen helse, utdanning, kultur, sport, offentlige tjenester, boliger og bevaring av miljøet, naturressursene og vår historiske arv".

Knyttet til dette er en folkekommando for å "forene og styrke kreftene som støtter President Chavez".

Dette er kamprop som gir gjenlyd gjennom kontinentets historie av episke kamper. Det sier at enda et søramerikansk land som, når det tilbyr sitt folk et alternativ til fattigdom og utenlandsk dominans, "trusselen fra et godt eksempel", går inn i en periode med stor usikkerhet og stor frykt. Det som er oppnådd i Venezuela er et klart svar til dem som sier at radikale drømmer og endringer ikke lenger er mulig. Chavez fortjener støtte fra alle demokrater. Chile må ikke skje om igjen.

[http://www.johnpilger.com

Znet kommentar " Venezuela: Next Chile?" 13 mars 2002, oversatt av Helge Hasselgreen]