Protestanter Multinasjonale monstre 2-0

Av Marc Weisbrot

Det er utrolig hva en organisert gruppe mennesker kan oppnå når saken deres er rettferdig og de er villige til å være sta og samtidig kreativ. I desember i fjor fikk de Verdens Handelsorganisasjon, WTO til å miste pusten i Seattle. Nå har denne mangslungne og voksende bevegelsen skremt verdens to mektigste finanstroll det Internasjonale Pengefondet og Verdensbanken.

Forrige ukes demonstrasjoner i Washington DC er bare begynnelsen på problemene for Pengefondet og Verdensbanken. Selv om de har venner høyt på strå har de liten støtte og mye motstand blant verdens folk.

Lederne for 77-landsgruppen, en organisasjon som representerer land med 80% av verdens befolkning, uttrykte sin støtte til demonstrantene. De bemerket at "mange land har stilt seg negative til resultatet av ulike politiske initiativ fra Verdensbanken og Pengefondet", inkludert knugende gjeldsbyrde, privatisering av statseide bedrifter og "samme-størrelse-passer-alle-holdninger".

Mer enn et tiår etter at den kalde krigen var over er det tegn til at landene i Sør kan gjenoppta sin århundrelange kamp mot Nord for retten til selv å bestemme hvordan de vil delta i internasjonal økonomi. Og ingen andre truer den retten så sterkt som Pengefondet og Verdensbanken. Disse to er unektelig koloniale institusjoner der de flere hundre millioner menneskene som får livet sitt påvirket av deres beslutninger ikke har stemmerett eller reelle talsmenn. Institusjonene har gjort mange mennesker mange steder i verden ganske kyniske i sitt syn på velgerdemokrati, for hva er vitsen med å stemme på ditt eget parti i El Salvador eller Russland når de viktigste økonomiske beslutningene blir fattet av utenlandske byråkrater i H-gaten i Washington?

Denne kombinasjonen av motstand i imperiets hjerte og økende motstand fra ofrene utenlands kan være det verden trenger for å oppnå en ny ordning for de tre milliarder menneskene halve planeten som nå overlever på mindre enn 2 dollar pr dag.

Sprenge Banken

Slaget er over, krigen fortsetter. En av de nye frontene som ble åpnet er en grasrotkampanje for å boikotte Verdensbankens obligasjoner, som er bankens viktigste instrument for å reise kapital. Denne bevegelsen er i sannhet internasjonal, med organisasjoner i 35 land. I USA gir den også organisasjonene en mulighet for aktivistene til å lære sine lokalsamfunn hva Banken gjør, og setter dem også i stand til å gjøre noe med det.

På samme måte som antiinvesteringsbevegelsen som bidro til å avskaffe apartheid i Sør-Afrika, vil denne kampanjen sende signaler til lokale regjeringer, universiteter, kirker, fagforeninger og andre institusjonelle investorer som ellers kunne anse Verdensbankens obligasjoner som en trygg og fornuftig investering.

Venner eller fiender?

Banken og fondet har bygget opp et forsvar, og de får ofte støtte fra avisredaktører og kommentatorer som vet lite om deres faktiske politiske beslutninger og betydningen av dem. "Ingen organisasjon i verden gjør mer for de fattige enn vi gjør" sa presidenten i verdensbanken, James Wolfensohn, til mediene i forrige uke.

Wolfensohn kunne få store problemer med å forsvare dette utsagnet, ikke minst fordi Bankens utlån er avhengig av at låntakeren oppfyller Pengefondets betingelsen. Dette er ikke bare en formalitet det betyr at Banken er like mye ansvarlig som Fondet for de sosiale og økonomiske ødeleggelsene som forårsakes av Fondets pålegg. Dette omfatter de flere titalls millioner av mennesker som drives ut i fattigdom i land som Indonesia, Russland og Brasil. Fondets politikk, og Bankens rolle i å håndheve den, fikk Bankens sjeføkonom Joe Stiglitz til å si opp i frustrasjon i desember i fjor.

Forrige uke allierte Stiglitz seg med protestantene ved å si at de "prøvde å få fram et sett verdier som et stort antall mennesker, og særlig unge amerikanere, identifiserer seg med - saker som går dypere enn bare det å skaffe seg et utkomme og materialisme de er opptatt av miljø og av de fattige i utviklingsland, og de er opptatt av demokratiske prosesser."

Banken og Fondet hevder at de er for gjeldslette for verdens fattigste land. Men de rir ikke akkurat den dagen de saler, så det er vanskelig å ta dem alvorlig. Fire år etter at de lanserte sitt "initiativ for dypt forgjeldede fattige land" har bare fem av 41 mulige utvalgte land oppfylt betingelsene for delvis gjeldsreduksjon. Andre må gjennomgå år med Fondets destruktive "strukturtilpasningsprogrammer" for å bli kvalifisert for en gjeldslette. som i mange tilfeller ikke vil gi en signifikant reduksjon i årlig tilbakebetaling.

Sammen med de viktigste kirkesamfunn fra hele verden har demonstrantene krevd at de fattige lands gjeld blir slettet. Denne gjelden er nå skrevet ned til 10% av det opprinnelige, fordi finansmarkedene erkjenner at størstedelen aldri vil bli betalt.. Så det er fullt mulig for Pengefondet og Verdensbanken å ettergi denne gjelden. Men Wolfensohn nekter å vurdere denne muligheten. Han uttalte nylig at ettergivelse ville "lage krøll i markedet" for gjeld. Siden markedet alt har avskrevet størstedelen av gjelden, går det ikke klart fram hva han mener. En mer sannsynlig forklaring er at han, i likhet med andre i ledelsen for Fondet og Banken, ser på gjelden som et middel til å kontrollere disse landenes økonomiske politikk, og har ikke hastverk med å gi avkall på den brekkstangen.

Her i USA viser nå den siste meningsmålingen fra Business Week/Harris at det amerikanske folket står nærmere synet til demonstrantene enn synet til de intellektuelle som håner dem på avisenes debattsider. På spørsmål om meninger om handel velger bare 10% beskrivelsen "frihandelstilhenger". 50% velger å beskrive seg som tilhenger av "rettferdig handel", en betegnelse som sjelden brukes av andre enn arbeiderbevegelsen og protestbevegelsen. Og 37% velger beskrivelsen "proteksjonistisk", et ord som avisene aldri bruker i en positiv sammenheng. Ordet er trolig like nedsettende som "kommunistisk" i pennen til våre ledende synsere. Selv om det var ulike oppfatninger om globalisering i sin alminnelighet valgte folk ofte "beskytte miljøet" og "hindre tap av amerikanske arbeidsplasser" som viktigste mål for handelsavtaler, i skarp motstrid til det våre politiske ledere og handelsmyndighetene hevder.

Disse demonstrasjonene er et middel til å hjelpe våre ledere til å komme på linje med folkemeningen.

 

[ZNet Commentary 22. april 2000. Oversatt av Helge Hasselgreen. Trykket i Klassekampen 3. mai 2000]