Znets intervju med Chomsky

Vi går i dybden om Israel/Palestina

Noam Chomsky 2. april 2002

 

Z: er det oppstått en kvalitativ endring gjennom det som skjer nå?

Jeg tror det er en kvalitativ endring. Målet for Osloprosessen ble presist beskrevet i 1998 av den israelske akademikeren Shlomo Ben-Ami like før han ble medlem av Barak-regjeringen og seinere ble Baraks sjefsforhandler i Camp David sommeren 2000. Ben-Ami sa at "i praksis ble Oslo-avtalene bygget på et neokolonialt grunnlag, der den ene parten til evig tid skulle leve et liv avhengig av den andre." Med dette for øyet ble Clinton-Rabin-Peres-avtalene utformet med tanke på å pålegge palestinerne "nesten total avhengighet av Israel". Man skaper "en langvarig kolonial situasjon", som ventes å bli det "permanente grunnlaget" for "en avhengighetssituasjon". Funksjonen til de palestinske selvstyremyndighetene (PA) var å kontrollere den hjemlige befolkningen i den israelsk-styrte kolonien. Det var slik prosessen utviklet seg, skritt for skritt, inkludert forslagene fra Camp David. Clinton-Baraks posisjon (holdt vag og tvetydig) ble her hyllet som "bemerkelsesverdig" og "storsinnet", men et blikk på kjennsgjerningene gjorde det klart at det var slik det ble beskrevet av mange i Israel et forslag om Bantustans; det er trolig grunnen til at framvisning av kart omhyggelig ble unngått i USAs dominerende presse. Det stemmer at Clinton-Barak tok et par skritt mot en Bantustanlignende avtale av det slaget som Sør-Afrika iverksatte i den mørkeste Apartheid-tiden. Like før Camp David ble palestinerne på Vestbredden holdt innenfor 200 atskilte områder, og Clinton-Barak foreslo faktisk en forbedring: konsolidering i tre kantoner, under israelsk kontroll, i praksis isolert fra hverandre og fra den fjerde kantonen, et lite område i Øst-Jerusalem, senteret for palestinsk liv og for kommunikasjonene i regionen. Og selvsagt skilt fra Gaza, der utfallet ble holdt i det uvisse.

Men nå er den planen tydeligvis skrinlagt til fordel for en ødeleggelse av PA. Det betyr ødeleggelse av institusjonene i det potensielle Bantustan som ble planlagt av Clinton og hans israelske partnere; de siste dagene er til og med et senter for menneskeretter ødelagt. De palestinske figurene som ble utpekt til å være motstykke til de svarte Bantustanlederne utsettes også for angrep, selv om de ikke drepes, trolig på grunn av internasjonale konsekvenser. Den framtredende israelske intellektuelle Ze'ev Sternhell skriver at regjeringen "ikke lenger skammer seg over å snakke om krig når det de egentlig holder på med er politivirksomhet i kolonien, som minner om situasjonen da det hvite politiet tok over de svartes fattige boområder i Sør-Afrika i apartheid-tiden." Denne nye politiske linjen er et tilbakefall til et lavere nivå enn Sør-Afrikas Bantustan-modell for førti år siden, den modellen som Clinton-Rabin-Peres-Barak og deres medspillere tok sikte på under "fredsprosessen" i Oslo.

Ikke noe av dette er overraskende for dem som har lest kritiske analyser i de siste ti årene, blant annet mye som er lagt ut på Znet, der utviklingen har blitt vurdert fortløpende.

Akkurat hvordan den israelske ledelsen har til hensikt å iverksette disse programmene er uklart for dem selv også, antar jeg.

Det er opportunt i USA, og i Vesten, å kritisere Israel og spesielt Sharon, men det er urettferdig, og neppe ærlig. Mange av Sharons verste overgrep ble iverksatt under Arbeiderpartiregjeringer. Peres er nærmest på høyde med Sharon som krigsforbryter. Dessuten ligger hovedansvaret i Washington, og der har det ligget i 30 år. Slik er det både med tanke på det generelle diplomatiske rammeverket, og med tanke på spesielle handlinger. Israel kan handle innenfor de skrankene som er fastsatt av herren i Washington, ytterst sjelden utenfor dem.

Z: Hva innebærer Sikkerhetsrådets resolusjon av 30. mars?

Det sentrale spørsmålet var om det skulle være et krav om øyeblikkelig israelsk tilbaketrekking fra Ramallah og andre palestinske områder som israelske styrker har rykket inn i under den nåværende offensiven, eller i det minste en tidsfrist for tilbaketrekking. Den amerikanske holdningen seiret: det er bare en vag oppfordring om "tilbaketrekking av israelske tropper fra palestinske byer", ingen tidsfrist. Resolusjonen er derfor i samsvar med den offisielle amerikanske posisjonen, som også har fått god dekning i pressen: Israel angripes og har rett til selvforsvar, men bør ikke gå for langt i avstraffelsen av palestinerne, i det minste ikke for synlig. Fakta knapt nok omstridt viser noe helt annet. Palestinerne har prøvd å overleve under en israelsk militær okkupasjon som nå er inne i sitt 35. år. Den har vært hardhendt og brutal hele tiden, takket være avgjørende amerikansk militær og økonomisk støtte og diplomatisk beskyttelse, inkludert en blokkering av langvarig internasjonal enighet om en fredelig politisk løsning. Det finnes ingen symmetri i denne konfrontasjonen, ikke den ringeste, og å beskrive det som uttrykk for israelsk selvforsvar er å gå ut over selv standardformene for forvrenging som brukes i maktens tjeneste. Skarpest mulig fordømmelse av palestinsk terror, som er på sin plass og har vært det i over 30 år, endrer ikke på disse fakta.

Ved omhyggelig å unngå de sentrale og mest brennende spørsmål er resolusjonen av 30. mars lik sikkerhetsrådets resolusjon av 12. mars, den som vakte så stor overraskelse og fikk mye ros fordi ikke bare unnlot USA å nedlegge sitt vanlige veto, initiativet til den kom til og med fra Washington. Resolusjonen oppfordret til en "visjon" om en palestinsk stat. Den nådde altså ikke opp til nivået i Sør-Afrika for førti år siden da apartheid-regimet ikke nøyde seg med en visjon men faktisk etablerte stater, styrt av svarte, som var minst like levedyktige og legitime som det USA og Israel har planlagt for de okkuperte områdene.

Z: Hva tenker USA å gjøre nå? Hvilke amerikanske interesser står på spill i denne situasjonen?

USA er en global makt. Det som skjer i Israel-Palestina er ikke det viktigste. Det finnes mange faktorer av betydning for amerikansk politikk. Den viktigste i denne regionen er kontroll over verdens største energiressurser. Alliansen mellom USA og Israel ble utformet i en slik kontekst. I 1958 konkluderte det nasjonale sikkerhetsrådet med at en "logisk følge" av motstand mot voksende arabisk nasjonalisme "ville være å støtte Israel som den eneste sterke pro-vestlige makten som var igjen i Midtøsten." Det er en overdrivelse, men en bekreftelse på den generelle strategiske analysen, som identifiserte innfødt nasjonalisme som hovedtrusselen (som andre steder i den tredje verden); vanligvis kalt "kommunistisk", selv om det stort sett er erkjent i de interne arkivene at dette er et propagandabegrep, og at kaldkrigsspørsmål ofte var av underordnet betydning, slik som i det viktige året 1958. Alliansen ble fasttømret i 1967, da Israel gjorde amerikansk makt en viktig tjeneste ved å ødelegge hovedkreftene i den sekulære arabiske nasjonalismen, de som ble betraktet som en svært alvorlig trussel mot amerikansk dominans over Gulf-regionen. Og alliansen besto videre, også etter Sovjetunionens sammenbrudd. Nå er alliansen mellom USA, Israel og Tyrkia navet i amerikansk strategi, og Israel er i realiteten en amerikansk militærbase, og landet er fast integrert i den militariserte amerikanske høyteknologiøkonomien.

Innenfor denne faste rammen støtter USA naturligvis israelsk undertrykking av palestinerne, og integreringen av de okkuperte områdene, også det nykoloniale prosjektet som Ben-Ami beskrev, selv om spesifikke politiske valg må foretas avhengig av omstendighetene. Akkurat nå fortsetter Bushs planleggere å blokkere skritt i retning av en diplomatisk løsning, ja til og med en reduksjon av volden. Deres veto mot sikkerhetsrådets resolusjon av 15. desember 2001, som oppfordret til å iverksette den amerikanske Mitchellplanen og til utplassering av internasjonale observatører for å overvåke reduksjon av volden, innebærer nettopp det. Av liknende grunner boikottet USA det internasjonale møtet i Geneve 5. desember (med EU og til og med Storbritannia til stede). Dette møtet fastholdt at den fjerde Genevekonvensjonen kan anvendes på de okkuperte områdene, slik at amerikansk-israelske handlinger av avgjørende betydning der er "alvorlige brudd" på konvensjonen krigsforbrytelser for si det enkelt slik Geneve-deklarasjonen beskrev. Det bare bekreftet Sikkerhetsrådets resolusjon i oktober 2000 (USA avsto), som enda en gang fastslo at konvensjonen gjaldt for de okkuperte områdene. Det hadde også vært offisielt amerikansk standpunkt, uttrykt formelt av f. eks. George Bush senior da han var FN-ambassadør. USA avstår eller boikotter alltid i slike tilfeller, for de vil ikke offentlig ta standpunkt i strid med kjerneprinsippene i internasjonal rett, særlig sett i lys av de omstendighetene som lå til grunn for å opprette konvensjonene: å kriminalisere formelt nazistenes uhyrligheter, også deres handlinger i områder de okkuperte. Mediene og den intellektuelle eliten samarbeider vanligvis gjennom sin egen "boikott" av disse uvelkomne fakta: spesielt det faktum at som signatarmakt er den amerikanske regjeringen rettslig bundet av en høytidelig traktat til å straffe dem som krenker konvensjonene, og det inkluderer landets egen politiske ledelse.

Dette er bare en liten smakebit. I mellomtiden fortsetter strømmen av våpen og økonomisk støtte til å opprettholde okkupasjonen med makt og terror, og til utvidelse av bosettingene uten pauser av noe slag.

Z: Hva mener du om det arabiske toppmøtet?

Det arabiske toppmøtet førte til allmenn tilslutning til den saudiarabiske planen, som gjentar de grunnleggende prinsippene i det som i lang tid har vært internasjonal konsensus: Israel bør trekke seg ut av de okkuperte områdene innenfor rammen av en allmenn fredsavtale som skal garantere retten, for alle stater i regionen, inkludert Israel og en ny palestinsk stat, til fred og sikkerhet innenfor anerkjente grenser (i hovedsak ordlyden i FN-resolusjon 242, utvidet til å omfatte en palestinsk stat). Det ligger ikke noe nytt i dette. Dette er hovedpunktene i sikkerhetsrådets resolusjon fra januar 1976, støttet av praktisk talt hele verden, inkludert de ledende arabiske statene, PLO, Europa, Sovjetblokken, de alliansefrie landene i realiteten alle som betydde noe. Israel motsatte seg den og USA nedla veto, og fjernet den dermed fra historien. Etterfølgende og liknende initiativ fra de arabiske landene, PLO og Vest-Europa ble blokkert av USA, helt fram til vår tid. Det omfatter Fahd-planen av 1981. Historien om den er også effektivt fjernet fra historien, and de vanlige grunnene.

Amerikansk forkastelse av liknende fredsordninger går i realiteten ytterligere 5 år tilbake, til februar 1971, da president Sadat i Egypt tilbød Israel en fullstendig fredstraktat til gjengjeld for israelsk tilbaketrekking fra egyptisk territorium, uten en gang å nevne palestinske nasjonale retter eller skjebnen til de andre okkuperte områdene. Israels arbeiderpartiregjering innså at dette var et genuint fredstilbud, men besluttet å forkaste det. De hadde til hensikt å utvide bosettingene til det nordøstre Sinai. Det gjorde de ganske snart, og med ekstrem brutalitet, noe som var årsaken til krigen i 1973. Planen for palestinerne som var under militær okkupasjon ble beskrevet uten omsvøp til regjeringskollegene av Moshe Dayan, en av arbeiderpartilederne som var forholdsvis vennlig innstilt overfor palestinerne. Israel må gjøre det klart at "vi har ingen løsning, dere skal fortsette å leve som hunder, og alle som ønsker det kan dra bort, og så får vi se hvilken retning prosessen tar". Den anbefalingen ble fulgt, og det førende prinsippet for okkupasjonen har vært uopphørlig og nedverdigende ydmykelse, ved siden av tortur, terror, ødeleggelse av eiendom, bortvisning og bosetting, og overtakelse av grunnleggende ressurser, i særdeleshet vann.

Sadats tilbud i 1971 samsvarte med offisiell amerikansk politikk, men Kissinger lyktes i å gjennomføre sin preferanse for det han kalte "dødvanne": ingen forhandlinger, bare makt. Jordanske fredstilbud ble også avvist. Siden den gang har offisiell amerikansk politikk holdt seg til den internasjonale enighet om tilbaketrekning (inntil Clinton, som effektivt kansellerte FN-resolusjoner og hensyn til internasjonal rett); men i praksis har politikken fulgt retningslinjene til Kissinger, ved å godta forhandlinger bare når man er nødt, slik Kissinger var etter at krigen i 1973 nesten endte i katastrofe en krig han bærer mye av ansvaret for og i henhold til de betingelsene som Ben-Ami satte ord på.

Offisiell doktrine pålegger oss å rette oppmerksomheten mot det arabiske toppmøtet, som om de arabiske statene og PLO er problemet, spesielt deres mål om å kaste Israel på sjøen. Pressedekningen presenterer det grunnleggende problemet som vakling, reservasjoner og forbehold i den arabiske verden. Det er lite pent man kan si om araberstatene og PLO, men disse påstandene er ganske enkelt usanne, noe som raskt avsløres av en titt på historien.

Den mer seriøse del av pressen erkjente at den saudiske planen langt på vei gjenspeilet den saudiske Fahd-planen fra 1981, men hevdet at det initiativet den gang ble underminert av at araberne nektet å godta Israels eksistens. Realiteten er igjen annerledes. Planen fra 1981 ble underminert av en israelsk reaksjon som selv landets egen hovedstrømspresse fordømte som "hysterisk", men som ble støttet av USA. Det inkluderer Shimon Peres og andre såkalte duer, som advarte om at Fahd-planen kunne "true selve Israels eksistens". En indikasjon på hysteriet er reaksjonen til Israels president Haim Herzog, som også anses som due. Han påsto at den "egentlige forfatter" av Fahd-planen var PLO, og at den var enda mer ekstrem enn Sikkerhetsrådets resolusjon av 1976, som ble "forberedt av" PLO, på den tiden da han var Israels FN-ambassadør. Disse påstandene kan neppe stemme, men de er en indikasjon på hvor desperat frykten for en politisk løsning var hos israelske duer, som hele tiden ble støttet av USA. Det grunnleggende problemet, da som nå, kan spores tilbake til Washington, som trofast har støttet Israels forkasting av en politisk avtale etter lesten av den brede internasjonale konsensus, som gjentas i det alt vesentlige i dagens saudiske forslag.

Før slike elementære fakta får lov til å slippe til i diskusjonen som erstatning for den vanlige villedninger og forfalskninger, vil diskusjonen være meningsløs. Og vi bør ikke bli dradd inn i den for eksempel ved implisitt å godta antakelsen av at hendelsene på det arabiske toppmøtet er et vesentlig problem. De har selvsagt betydning, men de er sekundære. De primære problemene er her i USA, og det er vårt ansvar å ta dem opp og behandle dem, ikke sparke ballen over til andre.

[Fra ZNet, http://www.zmag.org/, med norske oversettelser på http://www.radr.net/

Oversatt av Helge Hasselgreen]